Bekjennelser fra sykehussengen

Forrige søndag havnet jeg på Lillehammer sykehus. Mistanker om lungebetennelse var grunnen til at ambulansen hentet meg i Vang. For en på 17 kilo, og med 11% lungekapasitet, kan dette være ganske alvorlig dersom dette ikke blir behandlet. Jeg forstod snart hvor dårlig timet innleggelsen var, da jeg innså at jeg kom til å gå glipp av mine foreldres 30-års bryllupsdag (ja de har faktisk allerede vært gift i 30 år), og ikke minst sommerens store høydepunkt; Vinjerock.

På vei til Lillehammer

Selv om man går glipp av viktige ting er det likevel alltid viktig å se på verdien av det som skjer uventet. For meg som politiker kan nettopp en uke på et norsk sykehus ha en slik verdi. Her får jeg pratet med leger og sykepleiere, og får gleden av å høre deres personlige beskrivelser om alt fra sykehussammenslåinger til pressede arbeidssituasjoner. Som politiker er det viktig at man lytter til de som er sterkest berørt av, og best ser konsekvensene av de politiske og administrative beslutningene. Dersom jeg skulle være så heldig å bli folkevalgt er disse erfaringene og samtalene fra denne uken noe jeg absolutt vil ta med meg videre.

Først og fremst vil jeg påpeke det noen har en tendens til å glemme eller ta for gitt; vi har et veldig godt og trygt helsevesen i Norge. Vi er velsignet med sykepleiere og leger som gjør sitt beste ut i fra de ressursene de har tilgjengelig. Jeg har kun lovord å frembringe om de som har behandlet meg denne uka. Det er viktig å huske det positive med helsevesentet vårt i mylderet av alle negative oppslag. Men det er også viktig å ta tak i de utfordringene sykehusnorge møter som følge av de stadige innstrammingene.

En av kveldene ved sykehuset hadde jeg en god samtale med en nattevakt i begynnelsen av sekstiårene. Hun hadde jobbet i helsevesenet i mange tiår. Hun påpekte at arbeidssituasjonen blant de ansatte ble stadig mer presset på grunn at økt arbeidsmengde og fantasifulle nedskjæringer fra ledelsen.

Slapper av med tv serier og film…

Som eksempel nevnte hun at det nå forelå planer om å slå sammen to avdelinger på nattestid. Hver avdeling har i dag to faste sykepleiere som nattevakter. De nye planene gikk ut på at man skulle slå ut en vegg og bygge et større oppholdsrom mellom de to avdelingene. På denne måten kunne man ha kun en sykepleier på hver avdeling og en felles hjelpepleier som løp beina av seg mellom disse to avdelingene. Det nye oppholdsrommet skulle og bli møblert med et stort rundt bord og harde pinnestoler. Her skulle det ikke være rom for hverken sofa eller andre komfortable møbler. Tanken bak dette var at pleierne skulle holde seg på beina, og ikke fristes til å ta seg en ryggstrekk i rolige perioder.

Disse planene er ennå ikke satt ut i livet. Jeg er også en tilhenger av effektivisering av helsevesenet og god økonomistyring. Likevel tenker jeg at slike planer drar effektiviseringlinja alt for langt.Man bør som leder i det offentlige helsevesenet få et større fokus på arbeidssituasjonen og arbeidsforholdet til de ansatte. Rekrutterings- og sykemeldingsutfordringene i norsk helsevesen løses ikke ved at man gjør arbeidsforholdene og arbeidssituasjonen enda mer presset for de ansatte. Fornøyde medarbeidere gir gode resultater. Dette gjelder  målt både i sykefravær og pasientsikkerhet. Nettopp pasientsikkerhet er noe av det som kan bli satt på prøve når sykepleiere ikke lenger har tid til å sjekke en annen sykepleiers medisinoppmåling i en travel arbeidsdag. De er, i likhet med oss andre, bare mennesker. Dersom pleierne blir presset på tid og arbeidsmengde vil det oppstå feil. Det bør derfor være helt klart i samfunnets, helseforetakets og departementets interesse at sykehussektoren ikke får så stramme rammevilkår at man må skjære ned på bekostning av personal- og pasientsikkerhet. Slike nedskjæringer kan i verste fall vise seg å bli dyrere for samfunnet som helhet.

Like viktig for den norske velferdsstaten er det at arbeidsforholdene også vil gi utslag i at folk kan stå lenger i arbeid. Nattevakten jeg pratet med var nå i begynnelsen av seksti-årene. Hun hadde ennå ikke bestemt seg for om hun skulle pensjonere seg når hun var 65 eller 67 år gammel. Dette var avhengig av hvordan arbeidsmiljøet på hennes avdeling utviklet seg i årene som lå foran henne…

I skrivende stund er jeg på bedringens vei, og gleder meg til å komme hjem i morgen. Dette oppholdet har, i tillegg til bedre helse, gitt meg ny innsikt i og erfaring fra en sektor som går gjennom betydelige omstruktureringer. Menneskene jeg møtte her jobber hver dag for å innfri samfunnets økende forventninger til norsk helsevesen. Dette gjør de på en utmerket måte.

Torstein

4 thoughts on “Bekjennelser fra sykehussengen

  1. Herlige refleksjoner 🙂 Ditt nærvær var savnet på Vinjerock, men blir sikkert like episk neste år, så du får ta igjen det tapte da 🙂

  2. Hei Torstein.
    Kom over bloggen din for første gang i dag. Du er virkelig en inspirasjon. Du er aktiv, engasjert, glad og løsningsorientert i alle dine utfordringer. Din positive og optimistiske holdning kan mange lære av. Du motiverer iallefall meg 🙂

    Stå på! Og lykke til i alle framtidige prosjekter og mål.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s