Et liv i den norske velferdsstaten:)

Lørdag som var, var jeg så heldig å få denne kronikken på trykk i Aftenposten sin nettavis. Dette er min opplevelse fra mine år i den norske velferdsstaten. Jeg ser helt klart at veldig mange ikke har de samme mulighetene som meg. At dette dessverre er et faktum gir meg egentlig bare større lyst til å gå dypere inn i politikken og kjempe for at alle som har behov for hjelp skal få de samme mulighetene som jeg har fått.

Den norske velferdsstaten gir meg ikke bare mulighet til å overleve – den gir meg muligheten til å leve.

10. mai 1986 ble jeg født på en lokal fødestue i Valdres. Da en helt vanlig baby på over fire kilo.  Etter åtte måneder kom diagnosen; Spinal muskelatrofi – en sykdom som på den tiden ikke levnet mye framtidshåp. Tross dårlige odds ga ikke foreldrene mine eller den norske stat opp. Født inn i en velferdsstat hadde man rett til å få hjelp, uansett tilstand og prognose. De to første leveårene var jeg inn og ut av sykehuset med lungebetennelser og andre luftveiskomplikasjoner. Sykehuset ble mitt andre hjem. Flinke leger, sykepleiere, samt nye og eksperimentelle medisiner hjalp meg å nå toårsalderen… og treårsalderen, og fireårsalderen… En ”dødsdom” som hadde hengt som en mørk sky over mine foreldre, begynte nå å klarne opp. De begynte å prate om en framtid. Alt fra skolegang til nye avanserte rullestoler ble nå diskutert. Tilgjengelighet og tilrettelegging var stikkordene.

Sånn så jeg ut i begynnelsen :) Den søte jenta ved siden av er min gode venninne Veronica.

Sånn så jeg ut i begynnelsen 🙂 Den søte jenta ved siden av er min gode venninne Veronica.

Etter ni flotte år i norsk grunnskole, med god hjelp fra kommunen, var det på tide å begynne på videregående skole.  Bosatt i en vakker, men ikke helt sentral kommune, var normen at 16-åringer flyttet på hybel. Var dette praktisk mulig for en pleietrengende funksjonshemmet gutt? En gutt som trengte heldøgns omsorg på en hybel i en annen kommune, over en time unna sine foreldre. På en tilrettelagt hybel flyttet jeg inn. Hjemkommunen betalte for å administrere omsorgstjenestene. Med nye hjelpere og en ny hverdag, måtte jeg ta ansvar for mitt eget liv. Videregående skole ble gjennomført på normert tid, selv med et i overkant aktivt sosialt liv.

Etter videregående stod høyere utdanning for tur. Studentsamskipnaden stilte opp med tilrettelagt studentbolig, og hjelpemiddelsentralen bidro med nødvendig spesialutstyr. Etter hvert kom tilbudet om Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Nå kunne livet leves like fritt som andres, og jeg kunne få hjelp av de menneskene jeg ønsket å ha rundt meg. Med BPA fikk jeg muligheten til å leve et aktivt liv. Lærerutdannelse i 2009 og mastegrad i historie i 2012 lot seg gjennomføre.

Et av mange helsetilbud som det offentlige gir meg.  Takk til min flinke fysioterapeut Gro.

Et av mange helsetilbud som det offentlige gir meg. Takk til min flinke fysioterapeut Gro.

Det har hele tiden vært en drøm for meg å kunne være i arbeid og bidra til velferdsstaten Norge. Min første praksisperiode som lærerstudent husker jeg ennå som litt skremmende, men også svært lærerikt. Følelsen av at jeg mestret lærergjerningen var ubeskrivelig. Det viktigste var likevel at jeg nå fikk bekreftet at drømmen om å bidra kunne bli en realitet. Ved hjelp av mine assistenter kunne jeg utføre lærergjerningen på en like god måte som alle andre lærere. Det handlet om å finne kreative løsninger på de utfordringene man stod overfor.

Her er jeg i aksjon som lærer... Det gjelder å se mulighetene i de jobbene man kan gjøre :)

Her er jeg i aksjon som lærer… Det gjelder å se mulighetene i de jobbene man kan gjøre 🙂

Parallelt med studiene vokste det politiske engasjementet og aktiviteten rundt dette. Ønsket om å bidra til det samfunnet som hadde gitt meg muligheten til å leve et meningsfylt liv var, og er fortsatt, stor. Et liv på en institusjon ville også gitt meg den nødvendige helsefaglige hjelpen jeg trenger, men det ville ikke gitt meg muligheten til å bidra tilbake. Det er det som er det fine med BPA, det er en ordning som gir brukerne den hjelpen de trenger samtidig som de får muligheten til å leve et aktivt liv.

Det å være med i sentralstyret i Senterungdommen gir meg masse energi og glede :) Det gir meg også følelsen av å kunne bidra med noe tilbake til samfunnet. For en gjeng! :)

Det å være med i sentralstyret i Senterungdommen gir meg masse energi og glede 🙂 Det gir meg også følelsen av å kunne bidra med noe tilbake til samfunnet. For en gjeng! 🙂

I skrivende stund jobber jeg som vikarlærer i samfunnsfag på en skole i Trondheim. En jobb jeg aldri kunne hatt, eller fått, dersom den norske stat ikke hadde gitt meg muligheten til å ta utdanning, den fleksible hjelpen jeg behøver og den helsemessige hjelpen jeg trenger for å overleve. Ved å være i jobb, kan jeg begynne å tilbakebetale noe av den hjelpen jeg har fått av den norske stat. Jeg vil aldri være i stand til å tilbakebetale alt, men for meg handler det om at man må bidra med det man kan. Dette er også ett av prinsippene som utgjør fundamentet i velferdsstaten.

Her holder jeg foredrag for en gjeng videregåendeelever fra Telemark.

Her holder jeg foredrag for en gjeng videregåendeelever fra Telemark.

I et annet land enn Norge ville mine og andres livsutsikter vært radikalt forskjellige. Med mindre mine foreldre hadde vært millionærer, ville jeg aldri hatt de muligheter og det fremtidshåp den norske velferdsstaten gir. Kampen for å opprettholde velferdsstaten og gi andre de samme mulighetene som jeg har fått i livet, blir stadig viktigere for meg. Vår felles velferdsstat bygger på ideen om at man skal yte etter evne og få etter behov. Den er spleiselag som bygger på at alle bidrar med det de klarer. Dette er en holdning vi aldri må gå bort i fra.

Den norske velferdsstaten er et produkt av viktige politiske veivalg, og i det vi kun har igjen drøye seks måneder til neste stortingsvalg, mener jeg det er viktig at folk er bevisste på dens rolle i samfunnet. Fremtiden til velferdsstaten vil også i årene som kommer til å avgjøres av de politiske valgene som gjøres. Da er det viktig at politikerne husker på hvilken enorm betydning ordningen har hatt for samfunnet, men minst like viktig er det at den har hatt stor innflytelse for den norske statsborgers livskvalitet.

For meg personlig har den norske velferdsstaten betydd uendelig mye. Ikke bare har den gitt meg nødvendig medisinsk hjelp gjennom et helt liv, den har også gitt meg muligheten til å leve en meningsfylt hverdag til det beste for meg selv og samfunnet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s