Fra helvete og opp igjen – et VELDIG langt reisebrev :)

_YAS2430
Avreise var satt til søndag 27. juli. Med friskt mot møtte jeg og tre assistenter opp på flyplassen, som var fylt av kaos og svette mennesker. Et lynnedslag hadde rammet både aircondition og bagasjesystem, og grunnet terrortrusselen var det ekstra med politi over alt. Hauger med bagasje og stressa folk omga oss, men til USA skulle vi okke som. Den innsjekkede bagasjen ble levert på spesialbagasje for å sikre at den ble med, inkludert min reserverespirator. Hovedrespiratoren hadde jeg trygt forvart i håndbagasjen, vel vitende om at det var den jeg virkelig trengte om noe skulle skje, alt annet kunne kjøpes. Ved ankomst i USA ble vi bedt om å vente på den elektriske rullestolen før vi kunne gå av flyet. Vi ventet derfor med å ta ned bagasjen vår fra hyllene. Dette var starten på mitt personlige mareritt._YAS2440

Ved avstigning kunne vi ikke finne respiratoren min. Flypersonalet endevendte kabinen, men ingen fant den sorte trillekofferten med respiratoren i. Når vi skjønte at heller ikke bagasjen vår med reserverespiratoren var blitt med fra Oslo på grunn av lynnedslaget ble panikken total. Jeg hadde nå vært oppe i et døgn og trengte pustehjelp (som jeg trenger hver gang jeg sover). Jeg var i et fremmed land, langt borte fra den norske velferdsstatens hjelpende hånd og spesialtilpasset utstyr. Jeg var så redd som jeg aldri har vært før, overtrøtt og sliten. Jeg er fullstendig klar over at jeg holder foredrag om å alltid tenke positivt, og at det alltid er et lyspunkt men jeg må innrømme at jeg hadde store problemer med å finne lyspunktet i denne situasjonen. Overtrøtt og tungpustet bestemte jeg meg for å dratil et amerikansk sykehus for å «låne» pustehjelp.

Første natten fikk jeg ikke riktig respirator og måtte derfor holde ut i våken tilstand av frykt for pusten hvis jeg sovnet. Den påfølgende dagen begynte med et uendelig antall telefoner til flyselskap og flyplass. Ingen visste noen ting, og ingen ville hjelpe oss. Jeg ble mer og mer desperat, og var livredd for at kroppen ikke kom til å tåle denne påkjenningen. Vissheten om at drømmeferien i sørstatene kunne bli ødelagt dukket også opp fra underbevisstheten. På et tidspunkt vurderte jeg i ren desperasjon å be forsikringsselskapet sende ambulansefly med respirator for å fly meg hjem igjen til Norge. Min kanskje beste egenskap, evnen til å være løsningsorientert og positiv hadde forsvunnet helt.

Etter å ha vært våken i 40 timer snudde likevel alt. Sjefen på sykehuset hadde funnet rett type respirator. Da jeg sa til henne at jeg vurderte å dra hjem svarte hun bare at «nei, det skal du ikke». Etter å ha fått sovet litt kom evnen til å finne løsningene tilbake. På grunn av mangel på visshet om bagasjen ringte jeg min assistent og venninne Kathrine; «Kan du fly til USA med respiratoren min?». Hun var dritkul og sa ja. Siden begge respiratorene mine var borte måtte jeg finne en annen løsning. Heldigvis for meg (spesielt da) er min søster også hemma og har samme respiratorutstyr som meg. Jeg ringte min lokale helt, taxisjåføren Per Niklas, og spurte om han kunne kjøre en nødtur til Gardermoen med respiratorutstyr. Synne pakket alt utstyr, og i grålysningen leverte han utstyret til Kathrine som måtte krangle seg om bord på et allerede fullbooket fly – redningen var på vei.

66183_10154323601560467_8373132086652382758_n

Etter to netter på sykehus fikk jeg beskjed om at tre av fire kolli hadde kommet med et fly fra Arlanda. Dag to var Norwegian endelig villige til å hjelpe. Jeg hadde lagt ut et facebookinnlegg på siden deres, og ting begynte å skje. Media ringte til både meg og Norwegian, og vi ble lovet personlig hjelp av kommunikasjonssjefen. Bagasjen med respirator ankom ironisk nok samtidig med Kathrine, men det var bare gull – nå hadde jeg to respiratorer og var überklar for å starte roadtripen. Vi dro rett fra sykehuset til New Jersey hvor vi hadde booket hotell. Den fjerde kollien som manglet var rullestolrampen min, så vi måtte løfte rullestolen inn i bilen. Vi ankom hotellet, fikk hjelp til å bære inn stolen av to sterke afroamerikanere som så ut som om de hadde bola hele livet sitt. Etter en noget strabasiøs og dramatisk opplevelse på sykehuset trengte alle å hvile. Avslapping i hotellets basseng, og middag på amerikansk restaurant var det vi trengte for å få igjen humøret.
_YAS2442

_YAS2449

_YAS2459

New York, New York

Dagen etter ønsket vi å bestille en rullestoldrosje til å hente oss (mye fordi jeg ikke ønsker å få refusjonskrav på kiropraktor fra assistentene mine på grunn av manglende rampe). Det viste seg at et av verdens mest universelt utformede land bygningsmessig, ikke har samme standard på transporten. Det var ingen taxier å oppdrive, og ingen busser som kunne ta meg til toget. Med god hjelp fra hotellet fikk vi hjelp til å finne en rullestolrampebutikk (ja, de har faktisk egne sånne i USA) kun 20 minutter unna. Nå stod The Big Apple for tur! Mariann klarte å snike oss inn i Down Town Manhattan med leiebilen vår – for en bragd! Etter å ha planlagt over en New York milkshake var vi klare for Times Square.

_YAS2463

På Times Square var det masse spennende mennesker, men til tider føltes det som om jeg var den største attraksjonen der.Fikk samlet opp et par velsignelser, litt frelse, healing, noen kyss, og ikke minst var det flere som stakk til meg et par dollar (lurer på hvor mye penger jeg hadde tjent om jeg hadde lagt meg ned på bakken med en tom caps foran meg). Det hele toppet seg da jeg fikk lurt Philip til å stille opp på bilde med en naken dame – andre turister stoppet opp for å ta bilde av meg heller enn dama.

_YAS2485

_YAS2512

IMG_1576

_YAS2499
_YAS2522

_YAS2539

_YAS2534

Empire State Building stod nå for tur. På veien møtte vi en tidligere hjemløs person som solgte telt til husløse i byen. Etter at han hadde insistert på at vi var to par på tur med meg som baby og omdøpt Kristoffer til Slim Shady, kunne vi ikke gjøre annet enn å sponse to telt. På rusleturen møtte vi også på en fullstendig gæren asiatisk jesus-dame, som strengt lurte på hvorfor Philip (Vangs store prestesønn) kunne la meg bli så tynn. Hvorfor hadde han ikke gitt meg mat, lurte hun litt på. Likevel var hun nøye med å understreke at om jeg bare trodde på Jesus ville alt gå bra til slutt (og det gikk jo for så vidt ganske bra til slutt). Da jeg kom til Empire State Building var det som å kjøre i kollektivfeltet på en norsk motorvei. «People with a disabled person in the group, follow me». Vi var opp og ned i løpet av en time. Fantastisk opplevelse!

IMG_4002

_YAS2549
_YAS2569

IMG_4022

Etter New York stod couch surfing i Charlotte, North Carolina for tur. Prestesønnen Philip hadde i all sin villskap utfordra meg til å bo hos en totalt fremmed hippiedame. Det skulle vise seg å bli en av de mest spennende opplevelsene på turen, å komme så tett innpå lokalbefolkningen gjør at man får oppleve USA på en helt annen måte. Hun tok oss med på en lokal oppsetning av musikalen Sweeny Todd av en gruppe tenåringer, og en orgasmisk BBQ-restaurant med kjøtt så mørt at det nesten burde defineres som suppe. At bilen vår samme kveld ble låst inne i et parkeringshus og at rullestolen min gikk tom for strøm var derfor helt underordnet. Kvelden var perfekt!

 

IMG_4062

IMG_4073

IMG_7035

Om mulig begynte neste dag enda bedre, jeg fikk krysset av en viktig ting på bucketlist`en min. Husverten tok oss med på en avsidesliggende og svært lokal diner for å spise frokost. Her var utenlandske turister svært uvanlig, og nordmenn hadde de aldri møtt før. Vi fikk vårt første møte med the real south; fantastisk mat, enestående bevertning, og følelsen av å få en bestemor med på kjøpet.IMG_4080

IMG_4090

IMG_6219

IMG_4571

Etter å ha inntatt buttermilk pancakes, biscuits og grits satte vi kursen mot countryhovedstaden Nashville. Når vi først er inne på temaet bucketlist: både Phillip og jeg har hatt en drøm om å oppleve en ordentlig afroamerikansk halleluja- og soulmesse, gjerne med tungetale. Natta før brukte vi derfor til å søke opp alle afroamerikanske menigheter i byen, og vi fant en baptistkirke med en svart prest og tenkte; dette går vi for. Det var derfor tre kritthvite nordmenn (Kathrine snek seg med), som tidlig en søndag morgen troppet opp i en menighet bestående av kun afroamerikanere. Vi følte oss som turister for å si det sånn, men for en syk opplevelse! Gudstjenesten varte i over to timer, vi fikk hallelujasang, en tordentale i beste Martin Luther King-stil av presten, vi holdt hender, og tok imot nattverd bestående av prefabrikerte porsjonspakninger med brød og vin. Ganske artig å drikke det med sugerør. Når gudstjenesten i tillegg ble avsluttet med allsang av Amazing Grace, var lykken komplett. Ettermiddagen brukte vi på Johnny Cash-museet, og å gå fra pub til pub med live countrymusikk. Folk spanderte øl på oss og en gammel ringrev av en cowboy kalte til og med Kathrine for en 24-karats jente – god stemning for å si det sånn!

IMG_3402

_YAS2613

_YAS2627

_YAS2622

_YAS2626

Bluesbyen Memphis stod nå for tur. Siden alle nå begynte å gå litt lei fritert mat og spareribs tenkte vi at indisk i Amerika var den naturlige medisinen. Til restauranten ble vi kjørt av en litt halvfeit Redneck (som vi gjerne skulle gitt et par bukseseler). Til tross for at buksene bare var halvveis på kjørte han oss til en heftig bluesaften i Beale Street. Jeg hadde booket et litt fancy hotell i Memphis, og når prestesønnen og jeg kom opp på hotellrommet den natten bestemte vi oss for å slå på stortromma. Omelett i sengen med slåbrok og betalings-TV var akkurat det vi trengte.

IMG_4138

IMG_4139

10534742_10154349164380467_9116033515166694411_n

På morran kunne vi ikke være noe dårligere så Kristoffer fant oss i sengen  med pannekaker og french toast der Phillip lå og matet meg, og han lurte litt på om vi hadde byttet fil begge to. Romantisk var ordet han beskrev oss med. Fantastisk start på dagen som videre inneholdt det obligatoriske besøket til Elvis sitt (syke) hjemsted Graceland, og middag på en av byens beste restauranter, avsluttet med en liten en på hotellets takterrasse. Siste dagen i Memphis brukte vi kun på byvandring og middag på byens mest populære BBQ-sted – fantastisk.

IMG_3538
_YAS2640

_YAS2650

_YAS2669

15354_10154356200340467_7251554143276329177_n

Soulbyen New Orleans var neste by på agendaen. Byen som ble nesten ødelagt av orkanen Katarina (eller Kathrine som vi døpte den om til siden det passet bedre for mobbingens skyld) var en fremragende, om enn litt vel fuktig og varm, opplevelse. Vi startet oppholdet på en fasjonabel soulrestaurant med en nydelig ung sangerinne og en spik spenna gæren trompetist.

_YAS2728

Å oppleve sumpen i Lousiana var noe alle hadde lyst til. På svært nær hold fikk vi oppleve hoppende alligatorer, skilpadder og marshmallow-spisende villsvin som holdt på å ta over båten. For min del var kanskje dette turens høydepunkt så langt. En flott guide og fantastisk service gav oss et minne for livet.

1623733_10153130042072516_6799227753711405904_n (1)

_YAS2738

_YAS2844

_YAS2744

_YAS2782

_YAS2826

_YAS2807

 

_YAS2814

_YAS2821Keep Austin Weird

Hovedstaden i Texas hadde vi satt av to netter til – dette var aaalt for lite. En by hvis formål er å forbli mest mulig sær og rar er noe vi burde ha prioritert høyere. Hippie- og hipsterbutikker så langt øyet kunne se, livemusikk og god mat, hva mer kan man be om? Jo, en tatovering! Jeg har lenge tenkt på å tatovere kommunevåpenet, som også har en sterk tilhørighet til gården vår. Dobbel betydning med andre ord! Så da vi tuslet forbi en tatoveringssjappe stakk vi huet innom. Egentlig bare for å forhøre oss om pris og størrelse, og kanskje viktigst av alt; hvor søren skal man plassere en tatovering på en kropp med svært lite jevne overflater? Vi fikk med en gang prate med eieren som for frihånd tegnet kommunevåpenet. Etter hans forslag fant vi ut at det eneste jevne stedet på kroppen min var skulderen (panna var ikke et alternativ, da hadde mamma drept meg). Jeg begynte å freake ut – dette begynte å bli litt for reelt. All prat om infeksjonsfare og et skjema med ti avkrysninger som alle handlet om tatovørens ansvarsfraskrivelse var skremmende, jeg trengte en timeout på en sushirestaurant. Etter at assistentene mine hadde brukt ti minutter på å overbevise meg om at jeg mest sannsynlig ikke kom til å dø, tenkte jeg at dette må jeg jo bare gjøre. Inn igjen på tatoveringssjappa, krysse av på alle papirer og vi satte i gang. Philip hadde lurt nok gjort sitt beste for å hausse opp hvor smertefullt dette var, og da tatovøren satte nålen i skulderbladet var gleden stor, jeg oppdaget at dette ikke var verre enn mange myggstikk. Det kan ha hjulpet på smertetoleransen min at jeg for noen måneder siden hadde en kirurg som rotet rundt i tissen min uten bedøvelse. I løpet av tredve minutter var det hele over, og både jeg og tatovøren var kjempefornøyde.

IMG_3711

IMG_8363

IMG_7019

_YAS2864

_YAS2905

995036_10154375656620467_7423824969928104965_n

_YAS2918

_YAS2921

Nesen ble nå snudd mot El Paso og Texas` beste biffrestaurant, Cattleman`s Steakhouse. En ranch midt ute i ødemarken som serverte saftige biffer fra egen buskap. Før vi kom så langt måtte vi likevel oppleve enda en amerikansk klisje. Bensintom på motorveien i 40-graders stekende sol, et godt stykke unna nærmeste bensinstasjon. Vi trillet inn på veiskulderen og satte på nødblinken, og Philip og Kristoffer spratt ut av bilen, tok på seg joggesko og begynte å gå mot nærmeste bensinstasjon. Faren for solstikk var overhengende. Kathrine, Mariann og jeg satt igjen og svettet i bilen, og panikken steg itakt med temperaturen (i alle fall hos meg). Som sendt fra oven svingte det inn en lærer som også jobbet som frivillig brannmann. Do you guys need any help? Yes, please … Kathrine hoppet inn i bilen (og ble heldigvis ikke kidnappet), og kjørte til bensinstasjonen i full fart. Der fant de gutta, fylte opp bensinkanne og lesset opp med kaldt vann. Situasjonen var reddet, og brannmannen Mr. Lee var dagens helt.

10543625_10153136099742516_8605837395472458558_n

Sliten og trøtt og sulten etter all kjøringen gav Philip meg frie tøyler til å bestille middagen hans på Texas beste biffhus. Jeg tenkte jeg skulle ta i litt, og bestilte den største biffen de hadde – en kilo T-bone steak. Jeg hadde ingen forhåpninger om at han skulle spise opp hele, men håpet han tok utfordringen. Og det gjorde han! Etter å ha satt til livs hele kjøttstykket rant kjøttsvetten, og han sjanglet ut av restauranten rusa på biff.10450610_784762438253379_7748151517843204615_n

10347181_784762394920050_3485771428154864424_n

10603369_784762418253381_4617995046311494841_nSan Diego

Reisen vår var lagt opp slik at vi skulle hvile ut hos familien min i San Diego før vi dro hjem. Trudy, som er tremenningen til pappa, mannen hennes Hassan og deres to sønner, Connor og Jordan, hadde jeg møtt i ca. 45 min hjemme på Lerhol for ca. tre år siden Var derfor litt spent på hvordan de ville ta i mot en rullestolbruker med fire assistenter på slep. Det viste seg å være null stress. Med fare for å skryte litt så er hele Lerhol/Lerol-familien awesome på gjestfrihetsfronten. Vi ble tatt i mot med åpne armer og kalde pils! At de bodde i noe som for oss fortonet seg som et Mansion var heller ikke feil. Horisontsvømmebasseng, tennisbane og boblebad under åpen himmel var bare noen av fasilitetene vi nøt til det fulle. Fire dager med sol, strand, hav og luksus var akkurat det vi trengte før hjemreisen._YAS3001

10568920_10154384395290467_8373055056490557963_n

10426183_10154394118955467_2091063925296295139_n

IMG_5937

IMG_1136

_YAS2934

 

_YAS2953

På avreisedagen hadde kroppen min endelig gitt opp kampen mot aircondition… Jeg var sylta! Hvordan i all verden skulle jeg klare flyreisa med feber, tett nese, sår hals og generell dårlig stemning? Vel… I USA har de løsningen på alt. På apoteket hadde de en hostesaft som, i Norge, neppe hadde vært tillat på hester engang. Men i det forjettede landet hadde de altså denne mørkeblå mirakelmiksturen som kurerte både sår hals, tett nese, hoste, feber og for ikke og glemme tungsinn!  Kristoffer trøkte i meg et par sprøyter av denne medisinen før jeg gikk inn i sikkerhetskontrollen på flyplassen. Den fungerte faktisk så bra at sikkerhetskontrolløren lurte på om jeg var høy på et eller annet 🙂 Uansett kom vi oss vel hjem og det var deilig å kjenne norsk jord under hjula 🙂

 

Vi har hatt en fantastisk tur!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s