Storbyliv og partipolitikk

De siste fem dagene har jeg tilbrakt i Oslo med Senterpartiet. Jeg har også forberedt et spenstig og litt personlig medieutspill som kommer i neste uke… Dere bør enten grue eller glede dere 🙂 Vi var også ganske heldig med været og når det er fint vær i Oslo så er det en veldig hyggelig by 🙂 Her kommer det noen bilder 🙂

20130625-145749.jpg

20130625-145832.jpg

20130625-145903.jpg

20130625-150028.jpg

20130625-150158.jpg

20130625-150249.jpg

20130625-150324.jpg

20130625-150348.jpg

”Villmarkens Sønn”

Kun to dager etter at jeg ankom Lerhol Gård i Vang, med et herkulisk flyttelass, bar det ut på nye eventyr. Min kjære Besta fylte 80 år i Mai, og nå var tiden kommet for at hele slekta skulle samles for å feire denne flotte kvinnen i sin beste alder. Mamma, pappa, lillebroren min og assistentene mine skulle bo på familiehytta, lang oppi skauen i Åmotsdal i Seljord.

Besta Hege <3

Besta Hege ❤

IMG_2345IMG_2342IMG_2268

Før selskapet gjennomførte vi en skikkelig skogstur i beste Lars Monsen-stil. Etter to dager med regnvær klarnet endelig himmelhvelvingen og vi la ut på ekspedisjon. Vi dreiv rundt i bløte, forræderske myrer, satte utfor såpeglatte lier, og forserte så vidt tynne, vaklevorne broer og ikke fullt så skumle elvestryk. Til slutt kom vi ned til vår forjettede destinasjon; det beryktede Notvatn. Her slo vi leir og prøvde febrilsk å tenne bål, noe vi omsider oppnådde etter en god halvtime med pusting og pesing på våt ved. Pølsene og marshmallowsene ble funnet frem og vi hadde det storveis nede ved vannet. Vel oppe på hytta igjen var klærne våre så infisert av røyklukt at vi kunne gått rett inn i en reklame for røykvarslere.

IMG_2278IMG_2306IMG_2276IMG_2291IMG_2313IMG_2319

Nå var det tid for gourmetmiddag og på menyen stod det helstekt indrefilet av okse, soppstuing, bakte tomater og poteter, og bernaise saus. Alt ble laget i en vedkomfyr, som jeg vurderer å adoptere som mitt nye sexleketøy grunnet alle nytelsene den gir meg 😉 Alvorlig talt så er det faktisk noe spesielt med å lage mat på primitivt utstyr, det smaker så mye bedre.

IMG_2327IMG_2336IMG_2340

Vi har hatt en fabelaktig langhelg med familien og ute i naturen. Det er sånne turer som gir meg et mer meningsfylt liv, og som fremfor alt viser at budskapet jeg formidler i foredragene mine (”det gjelder å se mulighetene i begrensningene”), er mulig å etterfølge i det virkelige liv.

Livet er herlig dere!

Goodbye Trondheim, Hello Vang!

Sist mandag pakket jeg sekken og skreppa, rydda leiligheten og satte kursen mot Vang, min gamle, og nå nye hjemkommue. Etter snaut tre år i Bartebyen har jeg dessverre ikke anlagt bart, men jeg samlet mange flotte minner og erfaringer, og ikke minst venner. Det er i denne byen jeg tok min mastergrad, for alvor ble politisk aktiv, og fremfor alt fikk min første ordentlige jobb.

Trondheim kommune gav meg muligheten til  å leve det frie livet jeg ønsket gjennom ”brukerstyrt personlig assistanse” (BPA), – en ordning som er skreddersydd min livsstil. Assistentene som har fylt ordningen har vært hjelpsomme, omtenksomme og engasjerte og uten dem hadde mitt liv i Trondheim aldri vært det samme. Gjennom tre privilegerte år har jeg møtt en gjeng flotte mennesker og de er mer venner for meg, enn assistenter. Tusen takk til dere alle, vi kommer til og ses igjen.

Det gjaldt å få så mye som mulig ut av de siste dagene i Trondheim; Middager med venner, Vømmel-festival i Verdal, fest med personalet(venner), fotografering av noen spennende situasjoner i guds frie natur, og selvsagt vasking og pakking av en altfor overfylt leilighet. Flere assistenter har beskyldt meg for ’havesyka’, og truet med å melde meg på programmet ’Extreme Hoarding’. Jeg fikk nå til slutt med meg det meste, og er nå klar for et nytt kapittel i livet mitt. Nye utfordringer venter meg i vakre, varierte Valdres.

Under får dere se bildene fra den siste koselige tiden i Trondheim.

Ut i skogen

Siste grillfesten med Trondheim Senterstud :)

Siste grillfesten med Trondheim Senterstud 🙂

Spillkveld med "Kortskalle" hos lillesøster :)

Spillkveld med «Kortskalle» hos lillesøster 🙂

Deltok på Vømmølfestivalen sammen med en gjeng svært artige Nord-Trøndere (og noen Sør-Trøndere). Følte meg bittelitt som er turist i utlandet :)

Deltok på Vømmølfestivalen sammen med en gjeng svært artige nord-Trøndere (og noen sør-Trøndere). Følte meg bittelitt som er turist i utlandet 🙂

Sommerfest/avskjedsfest med verdens beste assistenter!

Sommerfest/avskjedsfest med verdens beste assistenter!

Siste gourmetmiddagen i leiligheten, på papptallerkner :) Alltid hyggelig med gode venner som stiller opp og hjelper til med å få orden i pakkekaoset.

Siste gourmetmiddagen i leiligheten, på papptallerkner 🙂 Alltid hyggelig med gode venner som stiller opp og hjelper til med å få orden i pakkekaoset.

Godt å ha en snill far med stor henger når man har alt for mye ting og tang. Materialismen lenge leve!

Godt å ha en snill far med stor henger når man har alt for mye ting og tang. Materialismen lenge leve!

Avskjedsfest og BBQ!

Idag var en av disse dagene hvor det å være på jobbe bare er helt ubeskrivelig fantastisk 🙂 Siden jeg skal flytte hjem til Vang om drøyt en måned, så hadde mine elever, og læreren jeg har vikariert for bestemt seg for å holde en avskjedsfest til ære for meg :)… Og for en fest de hadde stellt i stand! Her var det alt fra hjemmelaget baklava og gullerotkake til popcorn og brus.

Bakverk fra Midtøsten og Norge :)

Bakverk fra Midtøsten og Norge 🙂

Etter at elevene hadde gitt meg noen følelsesladde hilsninger og en blomst, så ble det jammen meg spillt opp til dans. Her utfoldet elevene seg i alt fra persiske kjerlighetsdanser til brasiliansk samba 🙂 Det var en fantastisk avskjedsfest, og jeg kommer til å savne denne flotte gjengen sinnsykt mye!

Klassen og meg :) Håper jeg er like heldig med de neste klassene mine!

Klassen og meg 🙂 Håper jeg er like heldig med de neste klassene mine!

Da jeg kom hjem bestemte jeg meg for å starte grillsesongen (en måned på overtid) 🙂 Synne, assistenten min og meg dro frem babyen min (altså grillen min) ut fra vinterdvalen og fyrte opp maskineriet. 🙂 Smakte godt for å si det sånn! Viktig å huske på at god mat er en av nøklene til et bedre og mer meningsfylt liv 🙂

Babyen min!

Babyen min!

På menyen stod det; marinerte kyllingfilleter, laks i sennep og honningsmarinade, og grillede maiskolber og tomater :)

På menyen stod det; marinerte kyllingfileter, laks i sennep og honningmarinade, og grillede maiskolber og tomater 🙂

 

 

 

«Et freakshow på fire hjul» – Et motivasjonsforedrag for deg og din virksomhet

De siste fem årene har jeg vært så heldig at jeg har fått lov til å holde foredrag rundt omkring i landet, for et vidt spekter av tilhørere og oppdragsgivere. I den ene enden har jeg holdt foredrag for helseministeren og over 1000 andre tilhørere i Oslo, mens i den andre har jeg også snakket for bygdeungdomslaget med kun 15 tilhørere. Hvert foredrag er forskjellig, men de er alle like meningsfulle.

Foredrag for en videregående skole på Toten :)

Foredrag for en videregående skole på Toten 🙂

Når jeg nå flytter hjem til Vang så er planen å satse mer seriøst på foredragsvirksomhet. Ønsket om å nå ut til et større publikum med mitt positivitetsbudskap, og min litt spesielle livshistorie, er stort. Jeg ønsker å motivere folk til å se muligheter i steden for begrensninger, og jeg ønsker at de skal lære seg å se på problemer som utfordringer som kan løses. Selv mener jeg at mitt litt spesielle motivasjonsforedrag egner seg for alt fra private bedrifter og offentlige institusjoner til skoleelever og fengselsinnsatte.

Mine motivasjonsforedrag er preget av svært lite selvhøytidlighet, mye humor og selvsagt litt alvor.

Mine motivasjonsforedrag er preget av svært lite selvhøytidlighet, mye humor og selvsagt litt alvor.

Dersom din bedrift eller virksomhet kunne tenke seg et litt annerledes motivasjonsforedrag, med en liten og litt annerledes foredragsholder, så håper jeg dere tar kontakt.

Under ser dere en liten video om hvem jeg er:

Dette er en dokumentar av Fotograf Henrik Fjørtoft, og bare en liten smakebit av en større dokumentar som kommer i sin helhet på sensommeren en gang. Følg gjerne fotografens side på Facebook på http://www.facebook.com/fotografhenrikfjortoft

Ta gjerne kontakt, så ser vi på mulighetene for hvordan jeg kan bidra til deres virksomhet på en best mulig måte!

Send epost til tle@sp.no eller ring meg på 48039475

Family life – «Påske-edition»

Imorgen drar jeg til Loen for å delta på Senterpartiets flotteste (riktignok også dyreste) landsmøte til nå. På Hotell Alexandria skal vi tilbringe tre dager med å diskutere og vedta spennende og viktig politikk, feste og kanskje også en og annen badstu-seanse 🙂 Jeg kommer til å lage et eget blogginnlegg fra landsmøtet, i mellomtiden tenkte jeg å dele med dere noen bilder fra denne påsken og gården min.

Enjoy 🙂

I bilen på vei hjem tilbake til vakre Vang :)

I bilen på vei hjem tilbake til vakre Vang 🙂

Lillebror som homofil treningsinstruktør på Valdresrussens revy :)

Lillebror som homofil treningsinstruktør på Valdresrussens revy 🙂

Egentlig ganske mye lettkleddhet på denne revyen... Men pga Senterungdommens kalender følte jeg meg hjemme med en gang :)

Egentlig ganske mye lettkleddhet på denne revyen… Men pga Senterungdommens kalender følte jeg meg hjemme med en gang 🙂

Nydelig påskevær i Vang! Er det rart jeg vil hjem?

Nydelig påskevær i Vang! Er det rart jeg vil hjem?

Fjordingen loved my pretty face...

Fjordingen loved my pretty face…

Besudlet av hestene... Fortsatt traumatisert... :)

Besudlet av hestene… Fortsatt traumatisert… 🙂

På tur med Grindaheim Røde Kors sin gamle beltebil :)

På tur med Grindaheim Røde Kors sin gamle beltebil 🙂

Ikke at jeg var en pasient som trengte å reddes, men innrømmer at jeg kanskje kan se ut som det :)

Ikke at jeg var en pasient som trengte å reddes, men innrømmer at jeg kanskje kan se ut som det 🙂

Brettspill er obligatorisk i påsken :)

Brettspill er obligatorisk i påsken 🙂

Fengselsfuglen Torstein :)

Som mange av dere vet reiser jeg rundt og holder en del foredrag. Stort sett prater jeg om motivasjon for forsamlinger som består av elever, studenter, offentlige ansatte og en sjelden gang også bedriftsansatte. I forrige uke var jeg derimot så heldig at jeg fikk lov til å bryne meg på en ny type publikum, nemlig fengselsinnsatte…

Deler av foredraget kan dere se hvis dere trykker på denne linken; NRK Dagsnytt 21

Dere kan også lese om mitt møte med fangene her; Oppland Arbeiderblad

Foto: Anne Kjønniksen, Avisa Valdres

Foto: Anne Kjønniksen, Avisa Valdres

En bekjent av meg som jobber som betjent ved Vest-Oppland Fengsel, avdeling Valdres, ordnet i stand et foredrag da hun mente at min livssituasjon og mine perspektiver ville ha et positivt utbytte for de innsatte. Hovedbudskapet mitt om at man skal se mulighetene i de utfordringene som oppstår, og det å alltid se positivt på livet, var noe hun mente var nødvendig å formidle for denne forsamlingen.

Da jeg skulle forberede meg til foredraget tenkte jeg mye på hvordan jeg kunne relatere min livssituasjon til deres. I utgangspunktet lever vi jo vidt forskjellige liv, men jeg fant likevel noen fellesnevnere jeg mente var relevante. De største likhetene var den tilsynelatende følelsen av maktesløshet og tap av frihet. Når jeg tenker på sykdommen min og alle hindringene som oppstår på grunn av den, kan også jeg av og til føle litt på det meningsløse tapet av makt over mitt eget liv. Likeledes kan enkelte av de innsatte, på grunn av sin kompliserte livssituasjon og livshistorie, føle at de ikke har noe de skulle ha sagt overfor sin egen skjebne, og at de noen ganger har følelsen av at de er «dømt» til å være forbrytere på livstid.

Denne følelsen av maktesløsheten var noe jeg ønsket å komme til livs. Det er min klare filosofi at individet alltid, uansett, har makt over sitt eget liv, også i de situasjoner hvor man føler seg maktesløs. For meg handler det om å bruke sykdommen og situasjonen min til noe konstruktivt (eksempelvis holde foredrag). For de innsatte kan det handle om at de bruker sine personlige erfaringer, basert på sin livshistorie, til å hjelpe andre i samme situasjon. Eksempler på dette finner man både innenfor rusområdet og tilbakeføringen til det «normale» samfunnslivet.

Både de innsatte og jeg kan også til tider føle at vi har et visst tap av frihet. For meg handler dette om at jeg av og til kan føle at jeg er fanget i min egen kropp, og for dem handler det mer om en reell frihetsberøvelse. På samme måte som med maktesløshet handler det om å gjøre frihetstapet til noe konstruktivt. Med et litt generaliserende utsagn vil jeg påstå at svært mange innsatte faktisk ikke hadde tatt muligheten til å motta utdanning dersom de ikke hadde vært i fengsel. Selv om man blir fraberøvet sin egen frihet så tilbyr den norske kriminalomsorgen unike muligheter for de som ønsker og er villig til å gripe disse.

Foto: Bjørn Opsahl, NRK

Foto: Bjørn Opsahl, NRK

Da foredraget mitt var ferdig følte jeg virkelig at budskapet mitt om å se positivt på livet, og å snu negativiteten til noe konstruktivt, hadde gått inn hos fangene. Samtidig satt jeg igjen med en følelse av at jeg kanskje hadde fått vel så mye input som de innsatte. Det å holde foredrag for denne gruppen ga meg svært mye, og ikke minst endret det noen av mine fordommer rundt en noe stigmatisert samfunnsgruppe. Både før og etter foredraget fikk jeg muligheten til å prate med flere av tilhørerne, og det viste seg at mange av de hadde både drømmer og ambisjoner på lik linje med meg, og at de hadde et genuint ønske om å være en del av og bidra til det norske samfunnet. Én av de jeg pratet med hadde et stort ønske om å bli vaktmester, slik som faren. Hvorfor skulle ikke vedkommende kunne bli vaktmester? Norge trenger vaktmestere! En jobb som vaktmester ville i tillegg også medføre at vedkommende klarer å holde seg på «den smale sti». Da jeg dro fra fengselet satt jeg igjen med følelsen av at norsk kriminalomsorg faktisk gjør mye riktig. Tanken om at rehabilitering og tilbakeføring til samfunnet er viktigere enn selve straffen, er nå et syn jeg deler fullt ut.

Til slutt vil jeg si at jeg håper jeg får flere foredrag hos norske fengsler, men da med innrømmelsen av at det kanskje gir like mye til meg personlig som det mitt budskap gir til de innsatte.

En kjapp tur «ut av skapet»

For snaue tre uker siden klarte jeg endelig å ta meg selv i nakkeskinnet og fikk levert masteren min innen fristen, nærmere bestemt tre timer før. Alt som gjøres i siste liten er undervurdert 🙂

bilde

Jada! Stolt student med oppgaven sin ser du. Eventuelt tvangstrøye om du vil…

Så når jeg nå er ferdig utdannet lektor i historie og samfunnsfag, og det tross alt var kun 15 dager igjen til 1. desember, så var det på høy tid å komme ut av skapet (i år som i fjor). Og ute av skapet skal jeg være frem til 13. dag jul! For det er her jeg må stå frem med mitt virkelig jeg, og bare innrømme for meg selv og omverdenen at jeg er en juleekstremist, eventuelt fundamentalist (eller som søstra mi sa til meg; deltidshomofil i desember). For jeg virkelig ELSKER jula, og alle klisjeene som medfølger. Fra 26. november har mine assistenter blitt pepret med julemusikk, klisjéfylte julefilmer fra Hallmark (ja, skjemmes litt over den…), en leilighet som nå består av 45% rødt, og ikke minst kilovis med godteri. For de assistentene mine som ikke er så glad i jula som det jeg er, så kan dette handle om borderline trakassering, eventuelt juleindoktrinering.For det er virkelig så ille som det høres ut. Fra juni til november setter jeg av penger på sparekontoen øremerket «jul», og når du kommer inn i leiligheten min kan du få følelsen av at du er en del av en smått glorifisert (og kanskje litt harry) Kid Interiør-katalog. Jeg kan uten tvil beskyldes for å ha en sær form for nissefetisj. I hyllene mine har jeg både nisser fra Russland, Cola-nisser fra USA, islandske nisser og selvsagt også håndlagde norske husnisser, og jeg er like glad i dem alle sammen.

Den spesialimporterte Coca Cola-nissen min, som jeg ELSKER!

Den spesialimporterte Coca Cola-nissen min, som jeg ELSKER!

Siden jeg selv ikke har så veldig lett for å legge på meg i juletida som de fleste andre, har jeg sørget for å ta denne frustrasjonen utover mine assistenter. Derfor har jeg sørget for solide doser sjokolade og annet snadder, som for eksempel litervis med ribbefett og julepølse, plassert stort sett i alle rom (ikke ribbefettet da) slik at i det minste noen kan få på plass julekiloene. Også søsteren min får unngjelde for julefanatismen min. Allerede i oktober begynte jeg å planlegge julekalenderen hennes, og selv om jeg er enig i de som roper ut om problemene med materialistiske juletrender, så klarer jeg ikke helt å dy meg. Jeg må liksom bare bruke litt for mye penger på å få den perfekte gjennomtenkte kalendergaven hver dag slik at søsteren forhåpentligvis kan få noe av den julegleden og stemningen jeg har hver eneste dag i desember.

Og her er kalendersekken til søstra mi. Ordentlig striesekk for å si det slik... Vi leker ikke jul!

Og her er kalendersekken til søstra mi. Ordentlig striesekk for å si det slik… Vi leker ikke jul!

Fy fillern jeg er en snill sjef! :) ;)

Fy fillern jeg er en snill sjef! 🙂 😉

Som dere sikkert skjønner blir jeg som en 10 år gammel jente med sukkersjokk så raskt kalenderdatoen runder 25. november, men jeg liker det! 🙂 For i motsetning til mange andre på min alder så skjemmes jeg ikke over at jeg har masse julestemning og at jeg jobber aktivt for å beholde den. Hemmeligheten for å beholde julestemningen er nemlig ikke å være superfemi eller ha altfor mye pynt (selv om det jo egentlig bare er et pluss), hemmeligheten er «å kosa seg». «Å kosa seg» er et kraftuttrykk som har blitt adoptert av Vinjerock-folkene, men det er faktisk fordi det er så viktig å benytte enhver anledning til å kose seg. I stedet for å stresse rundt og bli fanga av den berømte julestria burde man heller benytte de mulighetene førjulstida gir til å ha det koselig, til å tenne lys, til å spise god mat, til å være sammen med venner, til å slappe av med en altfor sukkersøt og hjernedød julefilm, kun fordi det er koselig. Det er i hvert fall min oppskrift på å komme i stemning!

Selv om SIT har glemt å male veggene mine, så oser det i hvert fall jul sånn ellers.

Selv om SIT har glemt å male veggene mine, så oser det i hvert fall jul sånn ellers.

Jul i Frode Rinnansvei 171

Selvsagt feirer vi også jul på badet. No shit lissom! Hvem har sagt at det ikke kan pyntes med dasspapir?

Selvsagt feirer vi også jul på badet. No shit lissom! Hvem har sagt at det ikke kan pyntes med dasspapir?

Julehylla mi. Russisk nederst, så amerikansk, så norsk! Tenkte hylla skulle representere mitt verdensbilde ;)

Julehylla mi. Russisk nederst, så amerikansk, så norsk øverst selvsagt! Tenkte hylla skulle representere mitt verdensbilde 😉

Jeg er faktisk ikke så vettskremt som jeg ser ut til.

Jeg er faktisk ikke så vettskremt som jeg ser ut til.

Nissene på gardinstanga. Ny adventskalenderidé jeg prøver å selge til TVNorge.

Nissene på gardinstanga. Ny adventskalenderidé jeg prøver å selge til TVNorge.

Og sist, men ikke minst, den flotte adventskalenderen jeg har fått fra min kjære søster. Det hadde ikke blitt det samme uten!

Og sist, men ikke minst, den flotte adventskalenderen jeg har fått fra min kjære søster. Det hadde ikke blitt det samme uten!

 

Ha en riktig god førjulstid! For å komme i litt ekstra god julestemning anbefaler jeg dere å ta en titt på denne musikkvideoen:

http://blogg.wimp.no/2012/12/video-katzenjammer-gir-deg-arets-julelat/

De funksjonshemmedes muligheter!

I dag 3. desember er det FNs dag for personer med nedsatt funksjonsevne. En dag som kan gi oss muligheten til å tenke litt ekstra over hvilke uutnyttede samfunnsressurser som ligger i denne gruppen, som i følge definisjonen utgjør mellom 15-20% av den norske befolkningen. Jeg har både i media og andre steder hevdet at det kun er fantasien (og selvsagt også arbeidsgivere og til en viss grad NAV) som setter begrensninger for funksjonshemmedes vei ut i arbeidslivet. I tillegg til den enkelte funksjonshemmede, er det vi politikere som bør ha et spesielt ansvar for å gjøre denne gruppen synlig i samfunnet, og samtidig omtale de mer som en ressurs enn en utgiftspost på helse- og sosialbudsjettene.

Denne gruppen mennesker, som jeg selv er en del av, er like variert og individuell som hvilken som helst annen samfunnsgruppe. Man må derfor innse at det finnes et stort spekter av ulike løsninger for å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet, og med det bli en aktiv del av det norske samfunnet. Det finnes ingen universalløsninger, og det er nettopp her fantasien kommer inn. På samme måte som trepartssamarbeidet mellom staten og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene er en viktig del av den norske samfunnsmodellen, bør det også dannes et trepartssamarbeid mellom den enkelte arbeidstaker, arbeidsgiver og staten/NAV, med formål om å finne de beste individuelle løsningene for den enkelte. Løsninger som gjør at lærere som er avhengig av rullestol kan få lov til å bedrive den læregjerningen de har utdannet seg til å utføre, at økonomiutdannede blinde kan få muligheten til å bli revisorer eller ligningssekretærer, eller at døve journalister med hjelp av tolk kan fortsette å intervjue politikere og kjendiser like godt som noen andre. Det er ikke kompetansen til disse menneskene det står på, det er ikke den som er funksjonshemmet, det er de ytre og fysiske rammene som ofte står i veien for å få flere ut i jobb. Og disse rammene er det med politisk vilje fullt mulig å gjøre noe med.

Jeg syns det er både fascinerende og flott at mannen, som kanskje fremfor noen andre har vært symbolet på en rettferdig norsk rettsstat etter 22. juli, også har blitt en tydelig og viktig talsmann for funksjonshemmede. Med sine to funksjonshemmede barn vet Geir Lippestad hva han prater om, og fremfører sine reflekterte synspunkt på en måte som gir tyngde i samfunnsdebatten! I dagens Aftenposten på nett er han ute med et innlegg som jeg mener er et svært konstruktivt innspill på en dag hvor personer med funksjonsnedsettelse skal og bør bli satt på dagsorden. Innlegget blir her gjengitt i sin helhet:

 

 

Noen er likere enn andre

Media presenterer funksjonshemmede nesten utelukkende som ofre. Som premissleverandører kommer de sjelden til orde.

3. desember er FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne. Trenger vi den?

Ja! Personer med nedsatt funksjonsevne har overhodet ikke oppnådd likestilling i Norge. Mye godt lovverk er på plass, men i realiteten er dette kun applisert innenfor det offentlige, og i liten grad håndhevet i det private.

Usynlige

Likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal sikre at alle behandles likt i Norge med mindre forskjellsbehandling har en legitim årsak. Likestillingen i Norge har etter sigende kommet langt. Så langt at enkeltpersoner og motkulturer reagerer på integrering av etniske minoriteter og kvinner med tidvis ekstreme virkemidler.

Personer med funksjonsnedsettelser har ikke avstedkommet slike reaksjoner. Om noen reaksjoner. De er i stor grad fremdeles usynlige, både i mediebildet og i arbeidslivet generelt.

Jeg har to barn med helt ulike funksjonsnedsettelser i min familie. Som far vet jeg at de har mange kvaliteter. Min ene datter ønsker å ta utdannelse i USA og bidra i det norske arbeidslivet som alle andre når hun kommer tilbake ferdig utdannet. Men hun må slite veldig mye hardere for å få vist seg frem bare fordi hun sitter i rullestol. Dette føles som en dyp urettferdighet.

Sjelden til orde

Media presenterer funksjonshemmede nesten utelukkende som ofre. Som premissleverandører kommer de sjelden til orde. Jeg har ennå til gode å se programledere som er blinde eller sitter i rullestol. Det er tydeligvis et glasstak her og en forståelse av at dersom man har funksjonsnedsettelse skal man være glad dersom man bare kommer i arbeid. Hvor relevant arbeidet er for personlighet og kompetanse er meg bekjent ikke synlig i noen statistikk.

Men er det egentlig et uttrykk for et likestilt samfunn hvis en blind fiolinist får seg jobb på et sentralbord?

Personer med funksjonsnedsettelser er en marginalisert gruppe, selv om begrepet i sin videste forstand omfatter en stor del av Norges befolkning. Opp mot 1 million nordmenn, altså mellom 15-20 prosent, har nedsatt funksjonsevne. Begrepet er definert ut fra denne forståelsen: Personer med funksjonsnedsettelse får sin praktiske livsførsel begrenset på grunn av gapet mellom nedsatt funksjonsevne og samfunnets krav.

Det er altså ingen selvfølge at personer med nedsatt funksjonsevne blir funksjonshemmet. Man kan vel si at det er samfunnet som gjør dem til det. Funksjonshemmingen oppstår jo først når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon.

Likere enn andre

Mitt håp er at mine barn med funksjonsnedsettelse skal ha fremtidsutsikter basert på sine meritter, og ikke stå med lua i hånden for å oppnå en viss grad av samfunnsdeltakelse.

Vi er i dag godt finansielt og kunnskapsmessig rustet til å oppnå likestilling i Norge. Mange vil påstå at kun fantasien setter grenser for hva vi kan få til. Det er mulig for oss å skape et samfunn som behandler sine borgere likt. Det synes som at det fremdeles er noen som er likere enn andre i Norge.

Kilde: http://www.aftenposten.no/meninger/Noen-er-likere-enn-andre-7060305.html

Dagene jeg «tirret på meg halve landet»

Forrige helg var jeg og kompisen min fra Sarpsborg ute på byen en tur for å ta oss en velfortjent fest. Vi hadde en awesome kveld, og jeg fant fort ut at dette kom til å bli tidenes ego-boost kveld. Siden jeg har blitt en helt fantastisk D-kjendis siste året, var det nok av damer (både søte og mindre søte, og av og til også menn) som kom bort og hilste på, og gav meg både det ene og det andre kysset på kinnet. Min «kjendisstatus» førte til at jeg var tidenes «wingman» for kompisen min. En fyr som egentlig er en lat slabbedask av en Østfolding, men som ved siden av meg på et utested, ble fremstilt som en kjærlig og omsorgsfull fyr med en hemma kjendisvenn. (Kompisen min er fullstendig klar over at han er en slabbedask, så ingen grunn til å bli sjokkert) Anyway, han fikk i alle fall masse spennende tilbud av ymse damer, selv om han er trygt forlova, og i et forhold fylt av kjærlighet… ❤ Jeg fikk til og med en facebookmelding av en av damene vi møtte på festen, som spurte om hun ikke kunne få navnet på denne søte kompisen jeg hadde med meg. Lojal som jeg er svarte jeg høflig nei, og sa at han desverre var opptatt.

For de av dere som er interessert, så er dette altså slabbedask kompisen min Niklas Ljungberg fra Sarpsborg. Generelt sett en ålreit fyr… Generelt sett… 🙂

 

Men nå over til overskriften, og poenget. Da jeg skulle hjem fra byen (og etter å ha fått et siste kyss av en overstadig beruset førtiåring) ble vi hentet av en drosjesjåfør.Han hadde  visstnok kjørt meg på et julebord for ett år siden. Han bemerket ganske tørt og humoristisk at han hadde fulgt med i media, og sett at jeg siden sist hadde «tirret på meg halve landet» med henvisning til trygdeuttalelsene mine. Selv om han var enig i uttalelsene mine den gang, så fikk det meg til å tenke at jeg i intervjuet kanskje fremsto litt for krass og litt for lite spesifikk over hvilke grupper jeg ønsket å nå med kritikken min. Jeg skrev derfor et innlegg i VG den påfølgende uken hvor jeg modererte meg noe. Tenkte derfor jeg skulle lage dette innlegget her, først og fremst fordi jeg synes det er et kjempeviktig tema, som det er kjempeviktig å diskutere i det politiske rom, men også fordi jeg ønsker å vise at jeg tross alt har et litt mer nyansert syn i den debatten.

 

Arbeidslinja, personlig initiativ og velferdsstatens fremtid

 

Torsdag 22. mars var jeg ute i VG og uttalte meg om økningen i unge uføre, og min frustrasjon rundt dette . Hensikten med utspillet var å  skape debatt rundt individets eget ansvar for å selv komme seg ut i jobb, og samtidig  sette fokus på at de aller fleste i samfunnet kan bidra med noe. Det er viktig å understreke at de som har krav på stønad fortsatt skal få det. Det finnes folk som uten tvil har krav på stønad fra NAV. De skal få dette uten å føle dårlig samvittighet.

Det er samtidig helt legitimt å stille spørsmålstegn ved utviklingen av det økende antall unge som mottar stønader fra NAV. Debatten om ungdom som velger å ”nave”  er etter min mening et sykdomstegn i det norske samfunnet. På sikt kan frafallet av ungdom fra arbeidslivet skape store utfordringer for bærekraften til vår framtidige velferdsstat.Tiltak og holdningsendringer er stikkord for å løse utfordringen.

For det første må arbeidsgivere ta et større samfunnsansvar og tørre å satse på arbeidstakere som har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet.Det bør være mulig å lage skreddersydde ordninger  som gjør at alle arbeidstakere  kan utnytte sin arbeidsevne optimalt.   Slike ordninger kan handle om alt fra tilpasset stillingsstørrelse og arbeidstid, universell utforming på arbeidsplassen eller tilpassede arbeidsoppgaver. Utfordringene er helt klart mange, men det er løsningene også!

For det andre må NAV-systemet gjennomgå sin saksbehandlings- og oppfølgingspraksis. Med noen viktige unntak bør flere av NAVs stønader ha strenge vilkår om aktivitet fra mottaker knyttet til seg.  Det er viktig at saksbehandlerne vet å bruke disse kravene aktivt for å få stønadsmottakere ut i jobb eller annen aktivitet. NAV må ha som hovedfokus å hele tiden motivere folk ut i arbeid. En ting er at dette må gjøres for samfunnets del, men jeg har også en sterk tro på at det å komme ut i aktivitet er bra både for den enkeltes selvrespekt, selvfølelse og glede av en aktiv hverdag.

Et annet svært viktig poeng i denne debatten er hvordan systemet stiller forventninger til individet. Hvis en person blir møtt med forventninger blir det også lettere å tro at man har evnene som skal til for å oppfylle disse. Dette kan være med på å skape økt selvtillit hos den enkelte. Det er derfor bra at samfunnet sier; ja – vi forventer at du bidrar!

Aktiv samhandling med kommunen og lokale bedrifter er nødvendig.  Mange kommuner  har etablert arbeidsbaser for innbyggere med bistandsbehov. Noen er flinke til å benytte folk som faller utenfor arbeidslivet som en ressurs i  tilrettelagte arbeidsplasser. Et eksempel er Åmli kommune, som fikk en kraftig reduksjon i personer på stønad etter innføring av aktivitetsplikt. For mange er dette inngangsbilletten til å se hva man kan bidra med. NAV må sette krav til kommunene  – politikerne inkludert – om å bidra til å oppfylle aktivitetsplikten for de som har mulighet til det.

Tiltakene ovenfor vil både nå og i fremtiden være helt avgjørende for å få folk ut i arbeid. Storsamfunnet skal og bør gi trygghet og et økonomisk sikkerhetsnett for sine innbyggere. Folk skal gis mulighet til å leve et verdig og meningsfylt liv. Likevel er det min klare mening at vi ikke må komme til et punkt der vi tar statens velferdsordninger for gitt, og hvor vi regner med at staten alltid ordner opp. Vi er nødt til å få et større fokus på at individet selv har et personlig ansvar for eget liv, og at den enkelte selv klarer å ta initiativ for sin egen fremtid og for samfunnet som helhet. Det hjelper ikke med gode saksbehandlere eller samarbeidsvillige arbeidsgivere dersom man selv ikke ønsker å bidra. Den enkelte må forstå at velferdssamfunnet ikke skapes av seg selv, men bygges av den totale arbeidsinnsatsen i landet. Vårt samfunn ble bygget på idealene om at man skulle yte etter evne og få etter behov. Dette er idealer man må holde fast ved.

Til syvende og sist handler velferdsstaten om nåværende og fremtidig bæreevne. Det er derfor om å gjøre å få flest mulig ut i arbeid, slik at vi blir flere om å finansiere velferden. Flere hender i arbeid vil være den viktigste delen av løsningen på våre utfordringer. For å få til dette er det viktig at alle bidrar til sitt eget og fellesskapets beste!

 

Torstein Lerhol

Sentralstyremedlem i Senterungdommen