Politikk, sirkus og skoledebatter

I over en uke har jeg og en fantastisk gjeng flotte ungdommer fra Oppland Senterungdom reist rundt på skoledebatter og valgtorg i fylket. Du kan trygt si at vi har fått lønn for strevet! Med over 11% oppslutning i Oppland er dette det beste resultatet vi har oppnådd i fylket siden 1995! Jeg tror saklighet og en veldig målrettet strategi med å synliggjøre vår ekstraordinære ungdomskandidat, Gunnar Kaus, har båret frukter 🙂  I går var jeg så heldig at jeg fikk lov til å holde en av de to siste debattene i skolevalget, nemlig på Gausdal VGS. En fantastisk gjeng oppegående elever som ga oss en oppslutning på over 19%!

Legger ved åpningsinnlegget mitt for dem som har lyst til å lese det 🙂

Skoledebatt

Hei, mitt navn er Torstein og jeg er Senterungdommens personlige nakenmodell. Først; tusen takk for at jeg fikk lov å komme hit. Jeg vil nå være litt personlig, og fortelle litt om meg.

Da jeg var åtte måneder fant flinke leger ut at jeg var hemma. De trodde jeg bare kom til å bli to år, men vårt felles helsevesen var i rivende utvikling, og jeg er her ennå 🙂

Mine foreldre er stolte bønder og jeg vokste opp med å lære verdien av det å produsere egen mat. For en som kun veier 17 kilo så kan jeg love dere at hjemmelaget smør og rømme er nødvendig snadder!

Jeg fikk tilbud om å gå på en spesialskole for hemma barn,  min mor sa nei! Hun mente fellesskolen var sunt for en som meg. For i fellesskolen møtes alle lag av samfunnet og man lærer å ta hensyn til hverandre. Lærere med god tid så nye løsninger, og for en som ikke klarer å skrive selv ble løsningen muntlige prøver og sekretærhjelp. Lærerens rolle og hans omsorg for sine elever inspirerte også meg til å bli lærer.

Det offentlige sa ”vi har troen på at du skal bli en lærer, og vi vil hjelpe deg på veien”. Man kan si mye dritt om NAV, men faktum er at jeg står her som en lærer i jobb. Jeg har nå muligheten til å bidra til det fellesskapet som har gitt meg så mye.

Ja, jeg vet at det er mye den rød-grønne regjeringen ikke har gjort , men for Senterpartiet handler dette om hvordan Norge skal bevege seg inn i fremtiden. Vi ønsker å satse på fellesskapet, vi vil ha en god offentlig skole, med lærere og rådgivere som har tid til deg og veileder deg inn i fremtiden. Vi vil ha et sterkt offentlig helsevesen som ikke bryr seg om størrelsen på lommeboka di, og sist, men ikke minst – vi vil ha trygg norsk mat på bordet!

Jeg håper dere gjør som meg, og stemmer Senterpartiet!

Friheten til å velge…

Høyres sykehusreform vil kanskje gi valgfrihet for noen – men ikke for alle.

Når man forsøker å sette seg inn i Høyres nye sykehusreform er det ett ord som utmerker seg; valgfrihet. Pengene skal følge pasienten uavhengig av om behandlingsstedet er offentlig eller privat eid og drevet. Det å kunne velge de fagfolk, det sykehus og den ventetiden som passer hver enkelt virker både fornuftig og forlokkende, men lar det seg gjøre i praksis? Hvorfor har det ikke blitt gjennomført før når ideen og intensjonen er så genial? Hva er egentlig haken ved denne modellen?

I sommer kom jeg hjem fra en av mange turer til USA; valgfrihetens fyrtårn for mange. I et land hvor mer enn 50 millioner ikke har helseforsikring, hvor forsikringsselskapene  bestemmer hvilke sykehus og i hvilke ambulanse man skal fraktes, og hvor selv middelklassen sliter med å betale en middels god forsikringsordning, er da valgfriheten reell? For de som har penger, er den det. De som ikke har nok penger, er prisgitt myndighetenes mangelfulle helsetilbud eller et liv i bunnløs gjeld.

Høyres reform vil ikke nødvendigvis gi slike tilstander. I tillegg til at partiet lover at det offentlige skal plukke opp regningen, har Norge også en sterkere fellesskapsholdning nedfelt i forvaltningen av helsetjenester. Det jeg derimot er bekymret for er at denne reformen er starten på en økende privatisering og kommersialisering av folks helse. USA hadde på begynnelsen av 50- tallet et mer omfattende offentlig helsetilbud. Under president Nixon førte en storstilt privatiseringsprosess til at det offentlige tilbudet gradvis ble marginalisert. Vi må passe oss for grep som svekker vårt felles helsetilbud – der lommeboka ikke er avgjørende.

Det er veldig mye som kan og bør forbedres i vårt helsevesen. Det har absolutt hendt at det har skortet på både kompetanse, holdninger og utstyr når jeg har blitt innlagt på sykehus, men jeg har aldri følt meg utrygg. Selv om jeg kanskje har måttet bestemme min egen behandlingsopplegg til tider, og kanskje også tatt en høy c iblant, så har jeg alltid fått hjelp uten at det har kostet meg en krone. La oss heller gjøre forbedringer på det felles helsevesenet vi har!

Det er veldig mye som kan og bør forbedres i det norske helsevesenet. Det har absolutt hendt at det har skortet på både kompetanse, holdninger og utstyr når jeg har blitt innlagt på sykehus, men jeg har aldri følt meg utrygg. Selv om jeg kanskje har måttet bestemme min egen behandlingsopplegg til tider, og kanskje også tatt en høy c iblant, så har jeg alltid fått hjelp uten at det har kostet meg en krone. La oss heller gjøre forbedringer på det felles helsevesenet vi har!

Det ligger i de private aktørenes natur at de skal tjene penger på jobben. Sammensatte  og kroniske tilstander vil ikke lønne seg tilstrekkelig for kommersielle aktører. Vi risikerer å få et todelt helsevesen hvor det offentlige tar seg av forskning og de ”tunge”  og ulønnsomme pasientene, mens de private skummer fløten på effektiv behandling av diagnoser med stort pasientgrunnlag og mindre komplisert sykdomsbilde. I tillegg til at man vil få store problemer med å få private aktører til å etablere seg ute i distriktene hvor pasientgrunnlaget er lavt, bør man også bekymre seg for kompetanseflukt av helsepersonell.  De private betaler bedre, noe offentlige sykehus merker allerede nå.

Dersom Høyres sykehusreform skal føre til reell valgfrihet for HELE befolkningen, trenger vi svar på følgende: Blir stykkprisen på kroniske pasienter og sammensatte diagnoser så stor at også disse gruppene vil være attraktive for private foretak? Kommer dere til å innføre stimulansemidler for etablering i distriktene, slik at hele landet får reell valgfrihet i helsetjenestene? Vil Høyre beholde egenandelen på dagens nivå?

Dersom svarene er negative, vil jeg anbefale velgerne til å gi sin stemme til det rødgrønne regjeringsalternativet som vil kjempe for, og forbedre vårt felles offentlige helsevesen –  der private kun inngår som et supplement. Det er dette fellesskapstilbudet som gir innbyggerne reell valgfrihet!

Kropp er oppskrytt

Fra vi er små blir vi fra media og omverdenen lært opp til at det finnes et skjønnhetsideal. Modeller, skuespillere og andre kjendiser viser oss ”det perfekte” utseendet. Svært mange av oss tror at utseendet er en av de viktigste ingrediensene for fremgang og et vellykket liv. Spørsmålet er om dette er riktig, og hvis det er riktig, burde det være slik?

Jeg har lenge vært i tvil om jeg skal legge ut denne teksten og disse bildene. Jeg ønsker å vise at kropp og utseende ikke har hatt noen stor betydning for mitt selvbilde eller min selvrealisering. Kropp eller utseende har aldri hindret meg i å nå mine mål. Jeg håper at dette innlegget kan få noen flere til å gi litt mer blaffen i hvordan de ser ut, og heller tenke på hvordan de er som mennesker. Det er det menneskelige ”interiøret” som burde avgjøre hvordan vi lykkes, og ikke ”eksteriøret”.

Torstein_N3

Foto: Henrik Fjørtoft

Det hele begynte da jeg ble spurt av en fotografstudent om å stille opp som aktmodell til en av hans skoleoppgaver. Jeg var kritisk til hvorfor han spurte akkurat meg. Var det fordi jeg har en spesiell kropp? Fordi jeg er hemma? Fordi jeg veier 17 kg? Fotografen ønsket å formidle at skjønnhet er så mye mer enn det vi i dag ser på som skjønnhet, og at det ikke finnes en fasit på hva som er vakkert og flott. Han ønsket å vise at det rette øyet klarer å se det vakre i alt. Budskapet er at samfunnet i større grad må lære seg å akseptere alle mennesker uavhengig av utseende og funksjonsnivå. Det at det ikke finnes noen fasit på hva som er skjønnhet, var hovedgrunnen til at jeg ønsket å stille opp på disse bildene.

Torstein_N2

Foto: Henrik Fjørtoft

Som liten tok det åpenbart ikke lang tid før jeg skjønte at jeg ikke kom til å bli noen Brad Pitt. Knoklene stakk ut, musklene forsvant og ryggraden sank til slutt sammen på en måte som gjorde at jeg kunne hoppet rett inn i rollen som ringeren i Notre Dame. Dette skulle likevel ikke hindre meg å nå mine drømmer. For meg gjaldt det å bruke de evnene jeg har. Både studiene og politikken ga meg troen på at det var mulig å oppnå målene mine uten det såkalte perfekte utseendet. Folk møtte meg med respekt og glemte ofte funksjonshemningen min, og at jeg ser ut som er ”beinrangel”. Da jeg som praksislærer jobbet på en ungdomsskole, ble jeg behandlet meg som enhver annen lærer. For mange ungdomskoleelever er utseende et tema som opptar dem daglig. Når de klarte å ta meg for den jeg er, og ikke for den jeg ser ut som, så bør det være håp for alle.

Torstein_N4

Foto: Henrik Fjørtoft

Jeg ønsker ikke å fremstå som naiv og si at utseende ikke er en faktor i mange sammenhenger. Jeg ønsker heller ikke å si at man ikke skal ta vare på kroppen sin. Poenget er at kropp og utseende ikke burde styre hvordan man tenker om seg selv og hvordan man lever livet sitt, eller hvordan du vurderes av andre. For meg ble det et bevisst valg at utseende ikke skulle være noen avgjørende faktor i min livsstil. Det er muligens et poeng at dette valget ble gjort lettere for meg enn det vil være for andre, da verken Jan Thomas eller hele Homsepatruljen kunne gjort meg til en ”Marlboro man”. Dette betyr likevel ikke at andre ikke kan gjøre det samme bevisste valget. Mennesker har så mange andre kvaliteter som er viktigere enn utseendet. Det er disse som burde telle. Målet må være et samfunn som fokuserer på egenskaper, evner og holdninger, og ikke om du er tjukk, tynn, høy, lav eller bare veldig annerledes. Min mening er at kropp til syvende og sist er ganske oppskrytt.

Torstein_N1

Foto: Henrik Fjørtoft, http://fjortoftfoto.com/

Oppgjørets time – lønnsomme og ulønnsomme borgere

I skrivende stund har Hege Storhaug sitt innlegg om det norske innvandringsregnskapet blitt delt over 11 000 ganger på Facebook. Hennes innlegg har igjen skapt enorm debatt rundt norsk innvandring og dens lønnsomhet for samfunnet. Storhaug bygger mye av sin argumentasjon på mange av Finansavisens oppslag om samme tema de siste ukene. Å skrive et innlegg om norsk innvandring og om den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av denne er et politisk minefelt. Det burde likevel ikke hindre oss i å ha en faktabasert debatt og Storhaug sin argumentasjon burde ikke nødvendigvis bli avfeid kun fordi den kommer fra henne

La meg først begynne med å skrive at jeg synes det er noe som mangler i denne debatten. Tallene fra blant annet SSB sier mye. De sier at ikke-vestlige innvandrere koster samfunnet 4,1 millioner, at øst-europeere koster 800 000 og at vi tjener 800 000 på vestlige innvandrere.  Jeg stoler såpass mye på SSB at jeg tar det for gitt at tallene er riktige, og det er bra at debatten forsøker å bygge på disse faktaene. Det er også riktig at Norge vil få store velferdsforpliktelser i fremtiden, og at mange av oss, både innvandrere og etnisk norske er samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Debatten burde derfor ta inn over seg disse realitetene og heller dreie over mot et mer løsningsorientert perspektiv.

Selv om dette er en debatt med høy alvorsgrad, fordi det handler om svært reelle samfunnsøkonomiske kostnader, så hadde det vært bedre med en mer positivt ladet debatt. En debatt som i større grad tar for seg ulike tiltak om hvordan man på best mulig måte kan redusere lønnsomhetsdifferansen mellom for eksempel ikke-vestlige og  vestlige innvandrere. Etter min mening burde det finnes flere tiltak som kan gjøre alle borgere mer lønnsomme for samfunnet. Mange av tiltakene, finnes allerede i dag, og kan innebære alt fra trainee-programmer til tverrfaglige tiltak som ”Jobbsjansen” Alle er vi glad i den norske velferdsstaten og det spleiselaget den  representerer. Nivået på velferden fordrer likevel at systemet er bærekraftig. Det burde kunne forventes av alle som kommer til Norge, men også av alle som bor i Norge, at de skal bidra til å opprettholde velferdsstatens bærekraft

En annen utfordring med denne debatten er at SSB sine kategoriseringer over de ulike innvandrergruppene, etter mitt synspunkt, er for lite nyanserte og differensierte. Kategoriene er så vide og mennesker er så forskjellige at inndelingen i ikke-vestlig, øst-europeisk og vestlig innvandring ikke er hensiktsmessig for debatten. På samme måte som jeg er overbevist om at jeg kan finne både lønnsomme og ulønnsomme etniske nordmenn, så skal jeg love deg at jeg også kan finne lønnsomme og ulønnsomme somaliere. Og det er her jeg kommer til poenget; debatten som har blitt reist er bra, fordi den setter søkelys på mange viktige velferds- og innvandringspolitiske spørsmål. Det er åpenbart en utfordring med arbeidsinnvandring, og utfordringene er større generelt sett med tanke på ikke-vestlige innvandrere. Det er likevel en litt skummel tankegang å tenke på å sile ut innvandrere ut ifra deres nasjonale opphav og den generelle statistiske samfunnsøkonomiske lønnsomheten til ulike grupper. For meg fremstår det som en bedre og mer riktig løsning å ta debatten dit hen at alle har en plikt til å bidra til samfunnet, og gjøre seg mest mulig lønnsomme, uavhengig av etnisk opphav eller nasjonalitet.

Som etnisk norsk, men med en fysisk funksjonshemming, er det svært få som diskuterer min åpenbare rett til den norske velferden. Det er også liten tvil om at jeg kan plasseres i kategorien ulønnsom borger, det fratar meg likevel ikke plikten til å gjøre meg mest mulig lønnsom for samfunnet. Når oppgjørets time kommer, ønsker i alle fall jeg å ha gjort mitt beste for at velferdsstaten fortsatt er bærekraftig, og jeg håper flest mulig tenker på samme måte.

 

 

 

Funksjonshemmede som ressurser i norsk arbeidsliv


I prinsippet er jeg imot enhver type kvotering i arbeidslivet. Jeg er selv funksjonshemmet, og må innrømme at jeg hadde følt en liten bismak dersom et jobbtilbud hadde kommet på grunn av min sykdom, og ikke på grunn av mine evner og kvalifikasjoner. Likevel er verden mer kompleks enn mine prinsipielle betraktninger.  Det er et faktum at personer med nedsatt funksjonsevne har store utfordringer når det gjelder å komme seg inn i arbeidslivet. Årsakene til dette er sammensatt, men mye av ansvaret må nok feige arbeidsgivere ta.

Det er ingen tvil om at funksjonshemmede utgjør en stor samfunnsøkonomisk ressurs dersom de får muligheten til å bidra i arbeidslivet. For at dette potensialet skal kunne utnyttes, er det mange faktorer som spiller inn. For det første så må funksjonshemmede selv ta en aktiv rolle på jobbmarkedet. De må selv fremheve seg selv som ressurser ovenfor framtidige arbeidsgivere. For det andre så må NAV slutte å se på sine klienter som en økonomisk utgiftspost som kun skal omdistribueres rundt om i systemet. Sist, men ikke minst, så må arbeidsgivere være sitt ansvar bevisst. Undersøkelser har vist at bedrifter som har turt å ta sjansen på å ansette funksjonshemmede faktisk har opplevd større effektivitet, åpenhet og tillit i bedriften (http://www.telenor.no/Images/Impaired_team_member%27s_effects_in_and_around_teams_tcm52-201886.pdf).  Arbeidsgivere må tørre å ta sjansen på at funksjonshemmede kan være en ressurs for sin arbeidsplass. Det er også viktig å påpeke at det finnes økonomiske incentiver og støtteordninger som kan gjøre det lettere å ta en slik sjanse for en bedrift. Om man tør å ta denne sjansen, så vil vi kunne se en selvforsterkende effekt ved at funksjonshemmede blir mer aktive på arbeidsmarkedet, fordi at de vet at de har en sjanse!

Hvem skal så lede an i å vise samfunnet at funksjonshemmede arbeidstakere er en ressurs? Den åpenbare løsningen, slik jeg ser det, er derfor at offentlige etater, og private bedrifter med en stor statlig eierkapital tar dette ansvaret. Dagens ”papiransvar” , hvor bedriftene i sine annonser oppfordrer personer med nedsatt funksjonsevne til å søke, og så lar de det bli med det er langt fra holdbart. Arbeidsgivere i offentlige og statlige bedrifter må ta et reelt ansvar for å rekruttere og gi en jobbmulighet til personer med nedsatt funksjonsevne.  Telenors Open Mind konsept er i så måte et eksempel til etterfølgelse for andre bedrifter og virksomheter.  Dersom flere av de statlige bedriftene går foran med et slikt trainee-program der funksjonshemmede får muligheten til å tilegne seg relevant arbeidserfaring og muligheter for videre ansettelse så har vi kommet et stykke på vei.  Telenor Open Minds slagord oppsummerer på en god måte hele poenget med et slikt tiltak ”vi viser ansvarlighet og mangfold i praksis”.

Et annet virkemiddel er å åpne opp for en større grad av midlertidige ansettelser. På denne måten reduserer man noe av arbeidsgivers risiko ved å ansette en hørselshemmet person eller en person i rullestol.  Vi funksjonshemmede må faktisk innse at vi kan være en risiko å ansette, både med tanke på effektivitet, men også med tanke på sykefravær og utgifter knyttet til dette. Dersom en funksjonshemmet får en slik midlertidig ansettelse, og viser at han eller hun mestrer jobben, så bør man ha tiltro til at arbeidsgiver velger å gi vedkommende fast ansettelse.  For en virksomhet vil det være dårlig økonomi å la en opplært og kapabel midlertidig ansatt forlate bedriften. Bruk av midlertidige ansettelser kan også ha en positive effekt for den funksjonshemmedes egen motivasjon for å tre inn i arbeidslivet. På denne måten får vedkommende mulighet til å prøve seg i arbeidslivet uten mange av de forpliktelsene en fast stilling innebærer. Terskelen for å kaste seg ut i arbeidsmarkedet kan dermed oppleves som lavere.

Statlige virksomheter må lede an i kampen for å få flere funksjonshemmede i arbeid. Arbeidslivet må vises at personer med nedsatt funksjonsevne har muligheten til å tilføre en arbeidsplass mye spennende og nye perspektiver og ressurser. For å redusere arbeidsgivers risiko er midlertidige ansettelser et av mange god og viktige virkemidler. En funksjonshemmet person bør få en jobbmulighet fordi arbeidsgiver ser at arbeidstaker har den kompetansen arbeidsplassen trenger, og ikke fordi man ønsker å drive veldedighet.

 

EØS og Schengen – en debatt for folket

For å være helt ærlig har jeg faktisk ennå ikke tatt stilling til om jeg er for full utmeldelse av Schengen-avtalen. Jeg synes likevel Senterpartiets vedtak har skapt en svært viktig debatt om et svært viktig samfunnstema. Innlegget under prøver å argumentere for hvorfor det er viktig å ta debatten, rundt EØS og Schengen, ned på et folkelig nivå, og at Senterpartiet med sitt vedtak har klart nettopp dette.

 

EØS og Schengen – en debatt for folket

Spørsmålene om Schengen og EØS er viktig for folks hverdag, derfor må vi ha en debatt der folk blir tatt på alvor, og deltar i debatten.

Senterpartiets landsmøte gikk forrige helg inn for en folkeavstemning om EØS-avtalen og en utmeldelse av Schengen.  Det har Senterpartiet og Senterungdommen, som fremmet forslagene, fått mye medieoppmerksomhet (og ganske mye kjeft) for.

Kritikken går på at vi er alt fra navlebeskuende til uansvarlige.
La meg slå det fast med en gang: Både Schengen-avtalen og EØS-avtalen har mye positivt ved seg.  En utmeldelse av Schengen handler om så mye mer enn å sette opp tollboder på grensene og å stemple pass. Likeledes handler EØS-avtalen om mye mer enn byråkratiske direktiver som blir tredd nedover hodet vårt fra Brüssel.

Senterpartiet har med sine vedtak påbegynt to svært viktige samfunnsdebatter. Debatter som bør tas ute blant den jevne nordmann, og ikke utelukkende blant politikerne.
Både forskere, politi, offentlige etater, helsevesen og helt vanlige innbyggere har i en årrekke fremført problemer og utfordringer som har blitt skapt av de respektive avtalene. Det handler om en økt tilstrømming av kriminelle fra Schengen-landene inn i Norge, det handler om direktiver som ikke er tilpasset norske forhold, det handler om lite demokratisk innflytelse på innholdet i avtalene, og det handler om mangel på demokratisk legitimitet.

Ulempene fortjener å bli vurdert opp i mot fordelene. Kan det å stoppe kriminelle ved den norske grensen veies opp for de utfordringene som vil følge av en gjeninnført passkontroll, eller et eventuelt tap av andre positive deler av Schengen-avtalen? Kan det å gjenvinne demokratisk kontroll over større deler av samfunnsutviklingen og lovutformingen i Norge veie opp for et eventuelt tap av stabilitet for norsk næringsliv? Det er viktig at disse spørsmålene diskuteres ute i samfunnet. Vi trenger forskere, politifolk og næringslivsledere som gir saklige innspill om de positive og negative sidene ved henholdsvis EØS- og Schengen-avtalen. Vi trenger at media setter fokus på problemstillingene, og vi trenger at den jevne borger deltar i debatten. Det er på denne måten, ved å ha en saklig, opplyst og folkelig debatt, vi som politikere kan ta de riktige politiske avgjørelsene, basert på de riktige analysene og innspillene over hva som totalt sett vil være bra for Norge.

Senterpartiet er ikke redd for å gå i front i slike debatter. Under EU kampene var Senterpartiet det ledende partiet på nei-siden. Vi satte dagsorden i det politiske ordskiftet. Et kjennetegn ved EU–debatten var at den engasjerte, og oppslutningen om avstemningene var rekordstor. Det vitner om et sterkt folkestyre, folk brydde seg, og de deltok i debattene.

Med mindre Senterpartiets størrelse på Stortinget øker vesentlig er det mindre sjanse for at vi får gjennomslag for EØS-avstemning og Schengen-utmeldelse med det første. Det er likevel vår plikt som politisk parti å kjempe for de vedtak vi mener er riktige og best for landet vårt, når vi mener at ulempene ved avtalene er større enn fordelene.  Om vi har rett eller ikke, er likevel ikke poenget. Poenget er å få en bred og folkelig debatt som gjør at problemstillinger rundt Schengen og EØS blir tatt ned til et grasrotnivå og ikke kun blir forbeholdt elitene.

Torstein Lerhol

Sentralstyremedlem Senterungdommen

Styremedlem Oppland Senterungdom

O Vestland Vestland… Senterpartiets Landsmøte 2013

Idet Venstre er midt i sitt radikale liberale landsmøte, så er det på tide at jeg endelig får ut finger’n og poster et innlegg om vårt landsmøte. Et landsmøte fylt av fest og moro, men enda viktigere; TOTAL VICTORY for Senterungdommen sin politiske agenda 🙂

 

Fra Trondheim tok vi veien over Strynefjell til Hotel Alexandra i Loen :)

Fra Trondheim tok vi veien over Strynefjell til Hotel Alexandra i Loen 🙂

Nikolai og jeg utnyttet kjøretiden og jobbet med endringsforslag til programmet :)

Nikolai og jeg utnyttet kjøretiden og jobbet med endringsforslag til programmet 🙂

Bilder taler egentlig for seg selv :)

Bilder taler egentlig for seg selv 🙂

Senterpartiets kjære Inger Betsy hadde vært så snill og gitt meg en suite med balkong og fjordutsikt :) Takk for den! Av og til er det bare så digg å være hemma...

Senterpartiets kjære Inger Betsy hadde vært så snill og gitt meg en suite med balkong og fjordutsikt 🙂 Takk for den! Av og til er det bare så digg å være hemma…

Igjen er det egentlig bare én ting å si/synge: O Vestland Vestland osv osv.

Igjen er det egentlig bare én ting å si/synge: O Vestland Vestland osv osv.

Sjæfen aka lille my, i dyp konsentrasjon med mobilen sin. Nothing surprising there :)

Sjæfen aka «lille My», i dyp konsentrasjon med mobilen sin. Nothing surprising there 🙂 

Disse vestlendingene altså, de kan det med å åpne landsmøter på en litt spesiell måte. For anledningen hadde de leid inn en Moses-look-a-like... Artig fyr han!

Disse vestlendingene altså, de kan det med å åpne landsmøter på en litt spesiell måte. For anledningen hadde de leid inn en Moses-look-a-like… Artig fyr han!

... Etter "Moses" var det Store-Sjæfen sin tur til å åpne landsmøtet :) Hun holdt som vanlig en flammende appell i god Senterparti-ånd :)

… Etter «Moses» var det Store-Sjæfen sin tur til å åpne landsmøtet 🙂 Hun holdt som vanlig en flammende appell i god Senterparti-ånd 🙂

Per Martin og Nils i Livlig diskusjon ved Senterungdommens delegatbord.

Per Martin og Nils i livlig diskusjon ved Senterungdommens delegatbord. I bakgrunnen ser dere bildet av et annet flott sted i dette landet, muligens det flotteste, nemlig Vang 🙂 At bildet blir beæret med en nord-trøndersk modell er bare et pluss 🙂

Sandra holdt et kjempebra innlegg om EØS, så bra at jeg tror partiledelsen fikk litt kalde føtter, og gikk med på et veldig bra kompromiss :)

Sandra holdt et kjempebra innlegg om EØS, så bra at jeg tror partiledelsen fikk litt kalde føtter, og gikk med på et veldig bra kompromiss 🙂

Opplands flotte førstekandidat på talerstolen for å prate om "skaunæringa". :)

Opplands flotte førstekandidat på talerstolen for å prate om «skaunæringa». 🙂

Nest-Sjæf OBM pratet om mye fornuftlig, deriblant undertegnede, takk for den Ola! :)

Nest-Sjæf OBM pratet om mye fornuftlig, deriblant undertegnede, takk for den Ola! 🙂

Administrativ nest-sjæf Gunnar Kaus pratet om viktigheten av en EØS-debatt... Og debatt ble det :)

Administrativ nest-sjæf Gunnar Kaus pratet om viktigheten av en EØS-debatt… Og debatt ble det 🙂

Internasjonal Sjæf er fra Tynset og heter Per Martin Sandtrøen. Han pratet om viktigheten av Schengen-utmeldelse, og måtte vise passet til ordstyrer-bordet. Sett fra etterpåklokskapens lys burde de kanskje ikke sluppet han inn i det hele tatt ;)

Internasjonal Sjæf er fra Tynset og heter Per Martin Sandtrøen. Han pratet om viktigheten av Schengen-utmeldelse, og måtte vise passet til ordstyrer-bordet. Sett i etterpåklokskapens lys burde de kanskje ikke sluppet han inn i det hele tatt 😉

Politisk nest-sjæf pratet om hvor viktig det er å ha sexy damer i uniform for forsvaret... Veldig bra for kampmoralen visstnok ;) I tillegg pratet han om hvor bra det er å ha assistenter for meg... "kremt"... Anyway, vi vant både kjønnsnøytral verneplikt og rettighetsfesting av BPA :) Yeey!

Politisk nest-sjæf pratet om hvor viktig det er å ha sexy damer i uniform for forsvaret… Veldig bra for kampmoralen visstnok 😉 I tillegg pratet han om hvor bra det er å ha assistenter for meg… «kremt»… Anyway, vi vant både kjønnsnøytral verneplikt og rettighetsfesting av BPA 🙂 Yeey!

Opplands junior-sjæf pratet om rådgivningstjenesten :) Et fantastisk innlegg, om jeg må si det selv... Og det gjør jeg jo!

Opplands junior-sjæf pratet om rådgivningstjenesten 🙂 Et fantastisk innlegg, om jeg må si det selv… Og det gjør jeg jo!

PR-hore som jeg er, så ble det da også tid til litt eksponering sammen med det nyopprettede "SenterHemma" - foreløpig bestående av undertegnede, Sjæfen Sandra og mr. Blindman P.I. Bjerknes :)

PR-hore som jeg er, så ble det da også tid til litt eksponering sammen med det nyopprettede «SenterHemma» – foreløpig bestående av undertegnede, Sjæfen Sandra og mr. Blindman P.I. Bjerknes 🙂

Hele Senterpartiets flotte ledelse ble gjenvalg, til trampeklapp fra salen!

Hele Senterpartiets flotte ledelse ble gjenvalg, til trampeklapp fra salen!

Senterungdommens middagsbord... God stemning for å si det sånn :)

Senterungdommens middagsbord… God stemning for å si det sånn 🙂

 

Om "Moses" sin åpning av landsmøtet kanskje var litt merkelig, så hadde jammen sogningene gjort opp for seg ved å ha med seg en medbrakt lokal skjønnhet... Må riktignok innrømme at det var deiligere for øynene enn for ørene, men smaken er som baken :)

Om «Moses» sin åpning av landsmøtet kanskje var litt merkelig, så hadde jammen sogningene gjort opp for seg ved å ha med seg en medbrakt lokal skjønnhet… Må riktignok innrømme at det var deiligere for øynene enn for ørene, men smaken er som baken 🙂

Her ser vi trønder-Nils i en undrende/beruset/filosofisk/spennende positur :) Han var forresten borddaten min, og ikke for å spoile noe, men det blei dessverre ikkeno på meg... :)

Her ser vi trønder-Nils i en undrende/beruset/filosofisk/spennende positur 🙂 Han var forresten borddaten min, og ikke for å spoile noe, men det blei dessverre ikkeno på meg… 😉

Etter middagen var det selvsagt duket for fest i god Senterparti-ånd. Denne gangen uten badstu :) Sjæfen leker Pippi Langstrømpe, og tror hun er verdens sterkeste :) Med Senterungdommens politiske resultat på landsmøtet, er det kanskje ikke så langt unna sannheten :)

Etter middagen var det selvsagt duket for fest i god Senterparti-ånd. Denne gangen uten badstu 🙂 Sjæfen leker Pippi Langstrømpe, og tror hun er verdens sterkeste 🙂 Med Senterungdommens politiske resultat på landsmøtet, er det kanskje ikke så langt unna sannheten 🙂

Som dere sikkert har skjønt nå, etter å ha sett alle bildene, så hadde vi et fantastisk landsmøte forrige helg 🙂 Bare det å kunne bli med på landsmøter, med verdens flotteste politiske og sosiale gjeng, er grunn nok til å holde seg politisk aktiv i uoverskuelig framtid. Jeg ser frem til neste landsmøte, og for min del kan vi gjerne synge «O Vestland Vestland» da også 🙂

 

Et liv i den norske velferdsstaten:)

Lørdag som var, var jeg så heldig å få denne kronikken på trykk i Aftenposten sin nettavis. Dette er min opplevelse fra mine år i den norske velferdsstaten. Jeg ser helt klart at veldig mange ikke har de samme mulighetene som meg. At dette dessverre er et faktum gir meg egentlig bare større lyst til å gå dypere inn i politikken og kjempe for at alle som har behov for hjelp skal få de samme mulighetene som jeg har fått.

Den norske velferdsstaten gir meg ikke bare mulighet til å overleve – den gir meg muligheten til å leve.

10. mai 1986 ble jeg født på en lokal fødestue i Valdres. Da en helt vanlig baby på over fire kilo.  Etter åtte måneder kom diagnosen; Spinal muskelatrofi – en sykdom som på den tiden ikke levnet mye framtidshåp. Tross dårlige odds ga ikke foreldrene mine eller den norske stat opp. Født inn i en velferdsstat hadde man rett til å få hjelp, uansett tilstand og prognose. De to første leveårene var jeg inn og ut av sykehuset med lungebetennelser og andre luftveiskomplikasjoner. Sykehuset ble mitt andre hjem. Flinke leger, sykepleiere, samt nye og eksperimentelle medisiner hjalp meg å nå toårsalderen… og treårsalderen, og fireårsalderen… En ”dødsdom” som hadde hengt som en mørk sky over mine foreldre, begynte nå å klarne opp. De begynte å prate om en framtid. Alt fra skolegang til nye avanserte rullestoler ble nå diskutert. Tilgjengelighet og tilrettelegging var stikkordene.

Sånn så jeg ut i begynnelsen :) Den søte jenta ved siden av er min gode venninne Veronica.

Sånn så jeg ut i begynnelsen 🙂 Den søte jenta ved siden av er min gode venninne Veronica.

Etter ni flotte år i norsk grunnskole, med god hjelp fra kommunen, var det på tide å begynne på videregående skole.  Bosatt i en vakker, men ikke helt sentral kommune, var normen at 16-åringer flyttet på hybel. Var dette praktisk mulig for en pleietrengende funksjonshemmet gutt? En gutt som trengte heldøgns omsorg på en hybel i en annen kommune, over en time unna sine foreldre. På en tilrettelagt hybel flyttet jeg inn. Hjemkommunen betalte for å administrere omsorgstjenestene. Med nye hjelpere og en ny hverdag, måtte jeg ta ansvar for mitt eget liv. Videregående skole ble gjennomført på normert tid, selv med et i overkant aktivt sosialt liv.

Etter videregående stod høyere utdanning for tur. Studentsamskipnaden stilte opp med tilrettelagt studentbolig, og hjelpemiddelsentralen bidro med nødvendig spesialutstyr. Etter hvert kom tilbudet om Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Nå kunne livet leves like fritt som andres, og jeg kunne få hjelp av de menneskene jeg ønsket å ha rundt meg. Med BPA fikk jeg muligheten til å leve et aktivt liv. Lærerutdannelse i 2009 og mastegrad i historie i 2012 lot seg gjennomføre.

Et av mange helsetilbud som det offentlige gir meg.  Takk til min flinke fysioterapeut Gro.

Et av mange helsetilbud som det offentlige gir meg. Takk til min flinke fysioterapeut Gro.

Det har hele tiden vært en drøm for meg å kunne være i arbeid og bidra til velferdsstaten Norge. Min første praksisperiode som lærerstudent husker jeg ennå som litt skremmende, men også svært lærerikt. Følelsen av at jeg mestret lærergjerningen var ubeskrivelig. Det viktigste var likevel at jeg nå fikk bekreftet at drømmen om å bidra kunne bli en realitet. Ved hjelp av mine assistenter kunne jeg utføre lærergjerningen på en like god måte som alle andre lærere. Det handlet om å finne kreative løsninger på de utfordringene man stod overfor.

Her er jeg i aksjon som lærer... Det gjelder å se mulighetene i de jobbene man kan gjøre :)

Her er jeg i aksjon som lærer… Det gjelder å se mulighetene i de jobbene man kan gjøre 🙂

Parallelt med studiene vokste det politiske engasjementet og aktiviteten rundt dette. Ønsket om å bidra til det samfunnet som hadde gitt meg muligheten til å leve et meningsfylt liv var, og er fortsatt, stor. Et liv på en institusjon ville også gitt meg den nødvendige helsefaglige hjelpen jeg trenger, men det ville ikke gitt meg muligheten til å bidra tilbake. Det er det som er det fine med BPA, det er en ordning som gir brukerne den hjelpen de trenger samtidig som de får muligheten til å leve et aktivt liv.

Det å være med i sentralstyret i Senterungdommen gir meg masse energi og glede :) Det gir meg også følelsen av å kunne bidra med noe tilbake til samfunnet. For en gjeng! :)

Det å være med i sentralstyret i Senterungdommen gir meg masse energi og glede 🙂 Det gir meg også følelsen av å kunne bidra med noe tilbake til samfunnet. For en gjeng! 🙂

I skrivende stund jobber jeg som vikarlærer i samfunnsfag på en skole i Trondheim. En jobb jeg aldri kunne hatt, eller fått, dersom den norske stat ikke hadde gitt meg muligheten til å ta utdanning, den fleksible hjelpen jeg behøver og den helsemessige hjelpen jeg trenger for å overleve. Ved å være i jobb, kan jeg begynne å tilbakebetale noe av den hjelpen jeg har fått av den norske stat. Jeg vil aldri være i stand til å tilbakebetale alt, men for meg handler det om at man må bidra med det man kan. Dette er også ett av prinsippene som utgjør fundamentet i velferdsstaten.

Her holder jeg foredrag for en gjeng videregåendeelever fra Telemark.

Her holder jeg foredrag for en gjeng videregåendeelever fra Telemark.

I et annet land enn Norge ville mine og andres livsutsikter vært radikalt forskjellige. Med mindre mine foreldre hadde vært millionærer, ville jeg aldri hatt de muligheter og det fremtidshåp den norske velferdsstaten gir. Kampen for å opprettholde velferdsstaten og gi andre de samme mulighetene som jeg har fått i livet, blir stadig viktigere for meg. Vår felles velferdsstat bygger på ideen om at man skal yte etter evne og få etter behov. Den er spleiselag som bygger på at alle bidrar med det de klarer. Dette er en holdning vi aldri må gå bort i fra.

Den norske velferdsstaten er et produkt av viktige politiske veivalg, og i det vi kun har igjen drøye seks måneder til neste stortingsvalg, mener jeg det er viktig at folk er bevisste på dens rolle i samfunnet. Fremtiden til velferdsstaten vil også i årene som kommer til å avgjøres av de politiske valgene som gjøres. Da er det viktig at politikerne husker på hvilken enorm betydning ordningen har hatt for samfunnet, men minst like viktig er det at den har hatt stor innflytelse for den norske statsborgers livskvalitet.

For meg personlig har den norske velferdsstaten betydd uendelig mye. Ikke bare har den gitt meg nødvendig medisinsk hjelp gjennom et helt liv, den har også gitt meg muligheten til å leve en meningsfylt hverdag til det beste for meg selv og samfunnet.

EØS – veien til frelse eller fortapelse?

De siste ukene har EØS-debatten i Norge vært preget av om man skal ha debatten eller ikke. Etter min mening er dette en total avsporing. EØS-debatten er så viktig at man heller burde brukt tiden på å sette seg inn i en av norgeshistoriens mest omfattende overnasjonale avtaler og debattert fordeler og ulemper.

La oss slå det fast med en gang. Det er absolutt store fordeler med EØS-avtalen. Forutsigbarhet for næringslivet, omfattende forskningssamarbeid og ubegrenset tilgang på arbeidskraft med høy kompetanse er bare noen av fordelene med avtalen.  Vi i Senterpartiet må ikke bli så ensporet at vi ikke ser disse fordelene, for de er absolutt til stede.

Når jeg her ramser opp fordeler med avtalen må ikke dette mistolkes dit hen at jeg tilhenger av EØS-avtalen.  Selv om mange av 1900-tallets infrastrukturbyggende diktatorer hadde blitt sabla gode samferdselsministre så utkonkurrerer ulempene med disse diktatorene i aller høyeste grad fordelene. EØS-debatten bør også legges på et nivå hvor man veier nettopp fordeler og ulemper mot hverandre.

Jeg vil påstå at det er på grensen til farlig å ikke debattere EØS-avtalens innvirkning på det norske samfunnet. Siden EØS-avtalen ble underskrevet i mai 1992, har avtalen ført til at Norge har blitt stadig tettere vevd inn i det europeiske samarbeidet, og avtalen påvirker stadig flere områder. Den politiske innflytelsen til EØS-avtalen har steget betraktelig i svært mange av våre viktigste samfunnsområder, slik som for eksempel arbeidslivspolitikk.

Europautredningen kom fram til mange viktige konklusjoner. Det er både klare fordeler og ulemper med Norges tilknytning til Europa gjennom EØS-avtalen. Den største av ulempen man kom fram til er, etter min mening, avtalens mangel på demokratisk legitimitet og kontroll. En ulempe jeg mener overskygger de fleste av avtalens fordeler. EØS-avtalen har ført til en overstyring av demokratiet både på nasjonalt og lokalt plan, noe som representerer en stor utfordring for handlingsrommet til norske folkevalgte. Avtalen har også andre negative sider, som den økte eksporten av norsk trygd og det økte presset på lavtlønnsyrker. På sikt kan den store tilgangen på billig arbeidskraft fra EU bli en trussel for den relative likelønnsutviklingen i Norge. Dersom lønningene i lavtlønnsyrker i Norge presses lavere enn de allerede er i dag, vil det å motta sosiale stønader bli like lønnsomt som å stå i arbeid. Dette vil ikke være bærekraftig. En svekket velferdsstat, som ikke lenger kan sikre norske statsborgere tryggheten vi har i dag, kan bli det endelige resultatet.

En annen, og minst like viktig, konklusjon som ble fremført av Europautredningen, og som i mine øyne er minst like viktig, er mangelen på kunnskap og debatt om EØS-avtalen i det norske samfunnet. Det er dette vi i Senterungdommen vil til livs. Vi ønsker en åpen og ærlig debatt om både fordeler og ulemper ved avtalen.  En debatt som bør og skal være basert på kunnskap istedenfor myter og usannheter. Etter en slik debatt ønsker Senterungdommen at folket skal avgjøre EØS-avtalens skjebne i en folkeavstemning, en mulighet det norske folk ikke fikk i 1992.

Selv om både jeg og Senterungdommen mener at de prinsipielle demokratiske kostnadene ved EØS-avtalen er større enn gevinsten, vil vi respektere hva det norske folk mener, uavhengig om det er at EØS-avtalen er veien til frelse eller til fortapelse.

Det skjer ting i Senterpartiet… :)

I Senterpartiet har det ofte vært slik at man har latt prinsippet om kommunalt selvstyre stå i veien for en rettighetsfesting av Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Senterungdommen har lenge ønsket å innføre en slik rettighet fordi vi mener det er ordning som drastisk vil bedre livskvaliteten og muligheten til å delta i samfunnet for mange funksjonshemmede. For oss kommer dette til å ble en av de store kampsakene på Landsmøtet til Senterpartiet i april. Da sentralstyret i Senterungdommen igår fikk et brev fra et senterpartimedlem i Nord Trøndelag, som handlet om hvor viktig det var at vi i Senterpartiet rettighetsfestet BPA, ja da ble jeg kjempeglad, og jeg tok det som et tegn på at ting faktisk begynner å skje i Senterpartiet. Jeg syns brevet var svært bra skrevet og inneholdt mange viktige argumenter for rettighetsfesting. Med tillatelse fra personen som skrev brevet, gjengir jeg derfor her brevet i sin helhet :

 

Til Senterpartiet sentralt/lokalt 

Jeg ser at SP i sitt program går i mot rettighetsfesting av Brukerstyrt Personlig Assistanse BPA. Dette er et gufs av fortid hvor funksjonshemmede skulle settes i bås og lukkes inne. 

Gjennom denne ordningen har jeg vært i full jobb til det året jeg fylte 63 til tross for rullestol og eneboertilværelse. 

Det skremmer meg at det partiet som jeg gjennom 40 år har vært medlem i og har en sterk overbevisning om skal ha en viktig posisjon i landet. Senterpartiet er viktig for å ivareta nettopp mangfoldets rettferdighet og muligheter til å kunne bidra etter beste evne i det sosiale liv og i en samfunnsrolle. Inntil nå er det gjort mye uverdig i det kommunale systemet, også i SP-styrte kommuner, for å gi funksjonshemmede med slike behov, dårlig samvittighet og underkuelse gjennom måten kommunene har motarbeidet BPA-rettigheten. Dette er en rettighet også i dag pga at kommunene ikke kan avslå søknaden pga økonomiske årsaker. 

Dere skal vite at den største hindringen for at mennesker med begrensninger, fysisk eller psykisk, er gamle holdninger i samfunnet og den inngrodde holdningen som den enkelte funksjonshemmet mer og mindre er opplært til å ha gjennom gammeldags politiske føringer. Disse inngrodde holdningene er det største hinder for å få frem engasjement og et aktivt liv for funksjonshemmede, for selv å tro på at en er like god for en egnet jobb som andre, troen på egne meninger i et politisk liv, troen på at en kan være god nok for familieliv og som foreldre, ivareta egne interesser gjennom livet, osv. .

Slik det politiske systemet fungerer for funksjonshemmede i dag påføres mange mennesker en oppfatning om at en skal ikke tro at en er noe, skal være glad for en uverdig hjemmehjelp, rehabilitering en får, osv. som er styrt etter den fireårsplan som dere politikere lever etter. Dette til tross for at vi som er kronisk syke lever for det meste et helt liv og har behov deretter.

Ville dere, som sitter i den politiske høyborg, godta at dere ikke får tro på dere selv, får legge dere/stå opp/dusje/ når dere selv vil, ut og trene når dere føler for det, gå på kino/teater/ konserter/osv. når det er noe dere vil oppleve, osv.? Jeg treng nok ikke vente på noe svar fra dere på dette, men dere er jo så selvhjulpne at det er da ikke noe problem, det er helt annerledes med funksjonshemmede for de må dere jo ta dere av..tror dere. Jeg sier bare; pass dere for før dere vet det er dere en funksjonshemmet selv. Det begynner å bli ei utfordring i interessepolitikken alle de selvhjulpne, superegoer som har vært fremad stormende politikere, toppledere, osv. og som er blitt innhentet av typiske stressykdommer som hjerte- og lungesykdommer.  PASS DERE!!

Det er mye som kan sies om kvaliteten og ikke minst samfunnsøkonomien som ligger i en slik sak. Jeg vet også at det ikke alltid er like lett for politikere å bli klok på de organisasjonene som skal ivareta funksjonshemmedes interesser. Til det er det for mye sorg og sårhet hos mange av de som sitter i interessepolitisk arbeid og som fører til kamp i stede for dialog.

Jeg ber innstendig om at dere snakker for rettighetsfesting av Brukerstyrt personlig assistanse BPA nettopp pga at det vil gi mennesker med alvorlige begrensninger, muligheten til å løfte hode og tenke at jeg er like viktige i samfunnet som alle andre. Det finnes mye forskning som forteller hvor viktig BPA er for ett integrert samfunn hvor flere kan opprettholde sin selvstendighet gjennom arbeid og et aktivt liv. 

Brukerstyrt Personlig Assistanse BPA er en tjeneste hvor brukere med omfattende hjelpebehov får tildelt assistansetimer etter det grunnleggende behov. Disse timene skal være hjelp til toalettbesøk, dusjing, legge seg og stå opp, holde hus og uteområde rent og ryddig, innkjøp, osv. I de tilfeller hvor en samtidig får tildelt støttekontakttimer legges de inn i ordningen slik at en også kan komme seg ut på tur eller på kulturopplevelser. 

Når bruker har fått tildelt timene skal kommunen hjelpe bruker å få avklart arbeidsgiverforholdet enten kommunen, Uloba, Dialouge, osv. Når det er gjort vil arbeidsgiver hjelpe med å få ansatt assistent/assistenter i de aktuelle timene slik at tjenesten kan komme i gang. Bruker vil få fastsatt en egenandelssats etter hvor stor inntekt vedkommende har. 

Skulle dere ha behov for mer utdyping av denne saken så finnes det både forskningsrapporter og fagsider på FFO. SAFO, osv. sine hjemmesider. Bare spør så blir dere klok!!