Funksjonshemmedes paradoks

I går satt jeg, i likhet med 1 million andre nordmenn, og så på Skavlan. Her var Birgit Skarstein med som gjest, og fortalte om sine opplevelser fra hun ble lam og til hun ”gikk” på scenen under Idrettsgallaen. En flott og spennende historie, som burde være til inspirasjon for både normale og oss som ikke er fullt så ”normale”.

Historien hennes får likevel et stikk i siden, når hun forteller om alle de negative kommentarene hun fikk etter at hun ”reiste seg” ved hjelp av en én million kroners robot og en stødig høyrearm fra Kristian Kjelling. En opplevelse som for hele omverdenen kun burde vært positiv, og stått som et eksempel på teknologisk nyvinning og mulighetene vi har framfor oss, ble for meg litt tilsmusset av slike negative kommentarer.

Både på Skavlan og i en kronikk uttaler Skarstein at slike reaksjoner er forståelige, og at det ofte handler om en frykt for at samfunnet ikke skal tilpasse seg oss som funksjonshemmede, dersom vi som funksjonshemmede individer heller velger å tilpasse oss samfunnet. Skarsteins analyse har veldig mye for seg, og dersom det stemmer må jeg ærlig innrømme at jeg blir litt trist på min egen samfunnsgruppes (nå kommer jeg sikkert til å få kjeft for at jeg definerer oss som en gruppe) vegne.

Har vi ikke kommet lenger enn at vi opplever misunnelse og frykt for andre funksjonshemmedes positive livsopplevelser? Behøver vi å føle oss truet fordi en modig jente velger å benytte en unik mulighet til å stå på egne bein? Kommer samfunnet til å slutte å bygge ramper og heiser på grunn av denne episoden? Blir stoltheten og identiteten til det å være funksjonshemmet forvitret av en slik episode? Mitt svar på disse spørsmålene er nei.

Mennesker generelt og kanskje spesielt funksjonshemmede må ikke la sine følelser og stolthet bli et funksjonshinder. Vi må ikke la stoltheten hindre oss i å be om hjelp på butikken, i å spørre om hjelp til å komme seg opp en trapp, og så videre. Det er mange der ute som ønsker å hjelpe oss, ikke nødvendigvis fordi de synes synd på oss eller at de har dårlig samvittighet, men fordi de faktisk har et genuint ønske om å hjelpe. Man bør bruke eksempler som Skarsteins historie til inspirasjon for å nå mål, ikke hennes mål, men egne mål. Det blir feil å beskylde hennes egne tilpasninger til samfunnet, som en unnskyldning for at samfunnet ikke lenger skal tilpasse seg oss som gruppe.

For å gå litt tilbake til Skarsteins analyse om individ og samfunn og hvem som skal tilpasse seg hvem, så er min holdning at det handler om å gi og ta fra begge sider. Det gjelder å finne en gyllen middelvei. Som funksjonshemmede er det viktig at vi finner denne middelveien, en middelvei som forteller oss hvor mye vi kan og bør leve av samfunnet samtidig som den viser oss at vi også må tilpasse oss. Denne gyllne middelveien bør gå rett gjennom viktige temaer som universell utforming, jobb, utdanning, og bolig.

Et personlig eksempel for meg er jobbsøking. I januar ble det, fra regjeringens side, lagt ut 41 stillingsannonser i det offentlige hvor funksjonshemma med høy utdanning var den prioriterte gruppen. En av disse jobbene var en jobb i næringsdepartementet som rådgiver. En jobb som dette har vært en drøm for meg kjempelenge, og hadde nok vært svært vanskelig å få uten at regjeringen spesielt prioriterte funksjonshemmede. Selv om jeg helt innerst i sjelen egentlig er i mot kvotering i jobbmarkedet enten det gjelder kjønn, hudfarge, alder eller funksjonshemning, så ser jeg at samfunnet her prøver å rette opp i noe av ubalansen på jobbmarkedet for funksjonshemmede. Når det åpner seg en slik mulighet er det viktig at jeg da ikke lar stoltheten min hindre meg i å søke på denne jobben. Jeg må også tilpasse meg de mulighetene samfunnet tilbyr.

Når noen funksjonshemmede lar følelser, stolthet og fordommer stå i veien for muligheter som samfunnet tilbyr, så blir disse holdningene i seg selv et funksjonshinder. Dette er for meg et av funksjonshemmedes største paradoks.

Det norske fellesskap!

I debatten om den norske kulturens fremtid som har reist seg i kjølvannet av diskusjonen mellom stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde, og kulturminister Hadia Tajik, er det mange viktige, seriøse poeng som dessverre ofte blir borte i mylderet av mer usaklige argumenter.

Dette bør ikke være en debatt om at ”grandiosakulturen” blir truet av kebabsjappene, eller om at det norske kulturlivet blir truet av innflytelsen fra andre lands kulturer og tradisjoner. Til det er debatten altfor viktig. Kulturen som underholdning og tradisjonsbærer, vil utvikle seg i sitt eget tempo, samt ta imot og inkludere fremmede impulser uavhengig av hvordan denne debatten ender. Det er nemlig en naturtilstand at kulturen endrer seg i takt med tiden. I likhet med alt annet i samfunnet har hver generasjon satt sitt preg på kulturen. Det kommer også til å fortsette i fremtiden.

Den viktige debatten om den norske kulturen ligger derfor ikke i kulturlivet, men i den sosialantropologiske tilnærmingen til, og perspektivene rundt det norske fellesskapet.  Spørsmålet som da reiser seg er hva som implisitt ligger i begrepet ”det norske fellesskap”. For meg handler dette begrepet om et sett med universale og humanistiske kjerneverdier, hvor den første og viktigste verdien er at; alle som kan, skal bidra til fellesskapet, og at alle som har behov for hjelp skal motta den støtten de trenger. Deretter følger viktige verdier som; ytringsfrihet, tillit til det offentlige byråkratiet, et åpent og transparent demokrati, likeverd for alle samfunnsgrupper og kjønn, likhet for loven, viljen til å drive frivillig arbeid, spredt bosetning og med det et velbevart kulturlandskap og et variert nasjonalt kulturliv.

Når man så har definert hva det norske fellesskapet består av, så følger det i denne debatten et spørsmål om den økende innvandringen er en trussel mot fellesskapet og dets verdier. Svaret på dette spørsmålet kan være både ja og nei. For meg handler svaret mer om hvordan vi som nasjon håndterer innvandringen og hvordan vi møter de menneskene som kommer hit til landet, enn om antallet innvandrere.

For det første er det viktig å huske at ”våre nye landsmenn” er en svært differensiert gruppe av nasjoner og kulturer, som alle har sine sett med verdier og tradisjoner, som i større eller mindre grad samsvarer med de norske verdiene. Alle skal selvsagt ha rett til å utfolde sin levemåte og kultur, men det bør fra dag én stilles krav til at denne levemåten ikke går på bekostning av, eller undergraver den norske felleskapsmodellen. At Norges lover skal følges, er en selvfølge, men det bør også være selvskrevet at man setter seg inn i, og etter hvert også lærer seg å omfavne verdier som ytringsfrihet, likestilling, likeverd og plikten til å bidra til samfunnets beste.

Selvsagt kan man ikke forvente at mennesker som har levd under tyranni og diktatur, og i et samfunn hvor overgrep fra det offentlig ofte er normalen, skal forandre seg over natta. Ei heller forvente at mennesker som har blitt oppdratt til å ha et undertrykkende syn på kvinner, eller et likegyldig forhold til ytringsfriheten, skal endre syn av seg selv uten hjelp fra andre. Kampen om det norske fellesskapet og den norske kulturen vil derfor ikke handle om hvordan den norske felespillere blir påvirket av andre kulturer, men om hvordan vi som nasjon klarer å sette krav til forståelse av og gi opplæring i de norske fellesskapsverdiene. Verdier som har blitt bygd opp gjennom generasjoner, og som har gjort Norge til det landet det er i dag. I denne prosessen skal vi ha tålmodighet, samtidig som vi skal ha tydelige forventninger til at vi ønsker å oppnå en omfavnelse av disse verdiene. Bare slik kan vi bevare den norske fellesskapsmodellen for fremtiden.

De funksjonshemmedes muligheter!

I dag 3. desember er det FNs dag for personer med nedsatt funksjonsevne. En dag som kan gi oss muligheten til å tenke litt ekstra over hvilke uutnyttede samfunnsressurser som ligger i denne gruppen, som i følge definisjonen utgjør mellom 15-20% av den norske befolkningen. Jeg har både i media og andre steder hevdet at det kun er fantasien (og selvsagt også arbeidsgivere og til en viss grad NAV) som setter begrensninger for funksjonshemmedes vei ut i arbeidslivet. I tillegg til den enkelte funksjonshemmede, er det vi politikere som bør ha et spesielt ansvar for å gjøre denne gruppen synlig i samfunnet, og samtidig omtale de mer som en ressurs enn en utgiftspost på helse- og sosialbudsjettene.

Denne gruppen mennesker, som jeg selv er en del av, er like variert og individuell som hvilken som helst annen samfunnsgruppe. Man må derfor innse at det finnes et stort spekter av ulike løsninger for å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet, og med det bli en aktiv del av det norske samfunnet. Det finnes ingen universalløsninger, og det er nettopp her fantasien kommer inn. På samme måte som trepartssamarbeidet mellom staten og arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene er en viktig del av den norske samfunnsmodellen, bør det også dannes et trepartssamarbeid mellom den enkelte arbeidstaker, arbeidsgiver og staten/NAV, med formål om å finne de beste individuelle løsningene for den enkelte. Løsninger som gjør at lærere som er avhengig av rullestol kan få lov til å bedrive den læregjerningen de har utdannet seg til å utføre, at økonomiutdannede blinde kan få muligheten til å bli revisorer eller ligningssekretærer, eller at døve journalister med hjelp av tolk kan fortsette å intervjue politikere og kjendiser like godt som noen andre. Det er ikke kompetansen til disse menneskene det står på, det er ikke den som er funksjonshemmet, det er de ytre og fysiske rammene som ofte står i veien for å få flere ut i jobb. Og disse rammene er det med politisk vilje fullt mulig å gjøre noe med.

Jeg syns det er både fascinerende og flott at mannen, som kanskje fremfor noen andre har vært symbolet på en rettferdig norsk rettsstat etter 22. juli, også har blitt en tydelig og viktig talsmann for funksjonshemmede. Med sine to funksjonshemmede barn vet Geir Lippestad hva han prater om, og fremfører sine reflekterte synspunkt på en måte som gir tyngde i samfunnsdebatten! I dagens Aftenposten på nett er han ute med et innlegg som jeg mener er et svært konstruktivt innspill på en dag hvor personer med funksjonsnedsettelse skal og bør bli satt på dagsorden. Innlegget blir her gjengitt i sin helhet:

 

 

Noen er likere enn andre

Media presenterer funksjonshemmede nesten utelukkende som ofre. Som premissleverandører kommer de sjelden til orde.

3. desember er FN-dagen for personer med nedsatt funksjonsevne. Trenger vi den?

Ja! Personer med nedsatt funksjonsevne har overhodet ikke oppnådd likestilling i Norge. Mye godt lovverk er på plass, men i realiteten er dette kun applisert innenfor det offentlige, og i liten grad håndhevet i det private.

Usynlige

Likestillingsloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven skal sikre at alle behandles likt i Norge med mindre forskjellsbehandling har en legitim årsak. Likestillingen i Norge har etter sigende kommet langt. Så langt at enkeltpersoner og motkulturer reagerer på integrering av etniske minoriteter og kvinner med tidvis ekstreme virkemidler.

Personer med funksjonsnedsettelser har ikke avstedkommet slike reaksjoner. Om noen reaksjoner. De er i stor grad fremdeles usynlige, både i mediebildet og i arbeidslivet generelt.

Jeg har to barn med helt ulike funksjonsnedsettelser i min familie. Som far vet jeg at de har mange kvaliteter. Min ene datter ønsker å ta utdannelse i USA og bidra i det norske arbeidslivet som alle andre når hun kommer tilbake ferdig utdannet. Men hun må slite veldig mye hardere for å få vist seg frem bare fordi hun sitter i rullestol. Dette føles som en dyp urettferdighet.

Sjelden til orde

Media presenterer funksjonshemmede nesten utelukkende som ofre. Som premissleverandører kommer de sjelden til orde. Jeg har ennå til gode å se programledere som er blinde eller sitter i rullestol. Det er tydeligvis et glasstak her og en forståelse av at dersom man har funksjonsnedsettelse skal man være glad dersom man bare kommer i arbeid. Hvor relevant arbeidet er for personlighet og kompetanse er meg bekjent ikke synlig i noen statistikk.

Men er det egentlig et uttrykk for et likestilt samfunn hvis en blind fiolinist får seg jobb på et sentralbord?

Personer med funksjonsnedsettelser er en marginalisert gruppe, selv om begrepet i sin videste forstand omfatter en stor del av Norges befolkning. Opp mot 1 million nordmenn, altså mellom 15-20 prosent, har nedsatt funksjonsevne. Begrepet er definert ut fra denne forståelsen: Personer med funksjonsnedsettelse får sin praktiske livsførsel begrenset på grunn av gapet mellom nedsatt funksjonsevne og samfunnets krav.

Det er altså ingen selvfølge at personer med nedsatt funksjonsevne blir funksjonshemmet. Man kan vel si at det er samfunnet som gjør dem til det. Funksjonshemmingen oppstår jo først når det foreligger et gap mellom individets forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon.

Likere enn andre

Mitt håp er at mine barn med funksjonsnedsettelse skal ha fremtidsutsikter basert på sine meritter, og ikke stå med lua i hånden for å oppnå en viss grad av samfunnsdeltakelse.

Vi er i dag godt finansielt og kunnskapsmessig rustet til å oppnå likestilling i Norge. Mange vil påstå at kun fantasien setter grenser for hva vi kan få til. Det er mulig for oss å skape et samfunn som behandler sine borgere likt. Det synes som at det fremdeles er noen som er likere enn andre i Norge.

Kilde: http://www.aftenposten.no/meninger/Noen-er-likere-enn-andre-7060305.html

Senterpartiets ti bud!

I dag la olje- og energiminister Ola Borten Moe, frem sitt forslag for ti agrarliberale prinsipper for Senterpartiet. Disse prinsippene er etter min mening svært gode, og representerer de beste sidene ved Senterpartiets politikk og kjerneverdier. De er med på å bringe sentrumsideologien inn i fremtiden, samtidig som de ivaretar vårt partis stolte tradisjoner. Etter min mening trenger Senterpartiet noen slike fundamentale byggestener å bygge partiet videre på, og de skaper et fantastisk utgangspunkt for å diskutere våre fremtidige sentrumsverdier. Jeg ser i avisene at noen av Senterpartiets tillittsmenn har hengt seg opp i ordet «agrarliberalisme», og til en viss grad kan jeg skjønne det. Når jeg hører ordet «agrarliberalisme» ser jeg litt lattermildt for meg Sveinung Rotevatn i Felleskjøpesdress…

Mitt ønske er likevel at man diskuterer prinsippene og substansen i prinsippene, i stedet for tittelen. For når jeg leser de ti punktene, ja da får jeg ståpels! Jeg synes de er så fortreffelige, og de treffer i alle fall mitt politiske ståsted midt i hjerterota. Alle disse prinsippene representerer et Senterparti jeg ønsker å være en del av, et Senterparti som har en fornuftig og pragmatisk balanse mellom det offentlige og private, et parti som verner naturen gjennom bruk, et parti som kjemper for lokaldemokratiet, og et parti som kjemper for nasjonalstatens rolle i en kaotisk internasjonal orden. Jeg har bestemt meg for at jeg kommer til å kalle disse ordene for Senterpartiets «ti bud», for det er de jeg kommer til å henvise til når noen spør meg hvorfor jeg valgte Senterpartiet. Nedenfor har jeg limt inn «budene» i sin helhet. Dere som leser denne bloggen må gjerne kommentere punktene og si hva dere synes:)

 

Senterpartiets ti bud: 

1)    Individet har staten som sitt redskap – ikke motsatt.

  1. Best mulige liv for nasjonalstatens innbyggere fordrer en mest mulig effektiv statlig forvaltning og produktivitet i tjenesteleveransene. I et samfunn i endring, fremgang og utvikling tilsier dette igjen kontinuerlig reformering og forandring av offentlig sektor. Forholdet mellom størrelsene på privat og offentlig sektor er for oss ikke et ideologisk spørsmål, men et pragmatisk spørsmål om hva som gir best resultater for innbyggerne. Dette kan også endre seg over tid.

2)    Samfunnet er mer og større enn staten

  1. Muligheten for- og rettigheten til deltakelse i det sivile samfunn, gjennom frivillig sektor og organisasjonsliv, er snarere en bærebjelke på lik linje med, og med lik verdi som denne. Pluralisme er en drivkraft for innovasjon, utvikling og fremgang, og en forsikring mot dogmatisk styre.

3)    Fellesskapet taper ikke på økt individuell frihet – snarere motsatt.

  1. Det offentlige har i dag vokst seg for stort i form av byråkrati, reguleringer, forbud og påbud. Summen av enkeltindividenes frihetsgrad må ikke reduseres mer enn hva fellesskapet tjener på de begrensningene som pålegges.

4)    Nasjonalstaten danner den beste rammen om gode liv og enkeltindividets rettigheter.

  1. Dagens virkelighet fordrer et forsvar av nasjonalstaten både i det offentlige ordskiftet, og gjennom konkrete politiske grep. Demokratisk styring, et felles offentlig ordskifte og påvirkbare beslutninger er bærebjelker som må bevares for fremtiden.

5)    Samfunnet bygges nedenfra.

  1. Det er summen av enkeltindividers innsats og verdiskapning som bygger de felleskap vi lever våre liv innenfor. Norge er langstrakt og mangfoldig. Differensierte og ulike løsninger er riktig på ulike steder.

6)    Vi skal overlevere det vi forvalter i bedre stand til neste generasjon enn når vi overtok det selv.

  1. I dagens Norge innebærer dette blant annet en større målretting av statens utgifter på investeringer i framtidig verdiskapning. Det er i statsbudsjett som i privathusholdningen forskjell på forbruk og investering. Fremtidens generasjoner må også trygges gjennom en kritisk gjennomgang av statlige utgifter. Å prioritere noe opp fordrer i en hver sammenheng at noe prioriteres ned.

7)    Summen av livskvalitet øker om kapital og myndighet er desentralisert.

  1. Eiendomsretten skal være en mulighet for de mange, og ikke et privilegium for de få. Beslutningene blir bedre og mer treffsikre om de fattes på et riktig nivå. I dag fattes for mange beslutninger over kontorpulter i hovedstaden.

8)    Mennesket er en del av naturen – ikke en tilskuer.

  1. Ressursene skal forvaltes på en måte som kommer nåværende og framtidige generasjoner optimalt til gode. Menneskeslektens utnyttelse av- og høsting fra naturen er et gode – ikke en styggedom. Arter, natur- og miljøressurser må bevares for å sikre fremtidige generasjoners mulighet til det samme, og videre perfeksjonering av den høsting vi allerede utøver. Det er av menneskets hensyn umoralsk ikke å utvinne og bruke våre naturressurser til menneskehetens beste.

9)    Mennesket har en fri vilje.

  1. For å realisere seg selv, være et helt menneske, må mennesket gis både rett og mulighet til- samt ansvar for egne valg og handlinger. Å reise forventninger til mennesker, uavhengig av eksempelvis kjønn eller etnisitet, er å ta de på alvor som selvstendige oppegående individ.

10) Fellesskapet må gjøre enkeltindividet større.

  1. I vårt samfunn bryr vi oss om hverandre, og legger til rette for at enkeltindividet skal kunne realisere seg selv, uavhengig av økonomisk bakgrunn eller medfødte egenskaper. Målet er ikke resultatlikhet, men reelt sett like muligheter for hver enkelt.

Hvis jeg var amerikaner…

Dette innlegget skal ikke handle om mine amerikanske fetisjer, eller alle mine amerikareiser. Det skal handle om et hypotetisk scenario der jeg er amerikansk statsborger, men i samme situasjon som nå. Hvilke muligheter ville jeg hatt? Hvilken hjelp ville jeg fått? Og sist men ikke minst, hvem ville jeg stemt på?

Tankespillet begynte på onsdag, da jeg og assistenten min tok bussen til folkebiblioteket for å høre min gode venn Hans Olav Lahlum diskutere den amerikanske valgkampen med NRK journalist og tidligere utenrikskorrespondent, Tove Bjørgås. Det ble en spennende og svært informativ debatt hvor så og si alle temaer ble tatt opp. Alt fra den amerikanske økonomiens tilstand med relativt høy arbeidsledighet og enorm utenlandsgjeld, til skjevfordelingen mellom fattig og rik. I foredraget ble det påpekt at 5% av de rikeste amerikanerne eier eller kontrollerer  85% av verdiene i landet. Et tall som for meg og mange andre er ganske skremmende på lang sikt, for ikke å snakke om i nærmeste fremtid. Det kom mange gode spørsmål fra salen. Og ett av dem lød som følger: «Hvordan kan amerikanerne akseptere et samfunn hvor ikke alle har de samme mulighetene når det gjelder helse, utdanning, og sosial trygghet?» Det var dette spørsmålet som fikk meg til å tenke; hva hvis jeg var amerikaner?

Hei, mitt navn er Thor Lerol. Jeg er en funksjonshemmet mann fra en liten bygd tett opp i mot Rocky Mountains, i delstaten Colorado. Mine foreldre er melkebønder, og driver et middels stort gårdsbruk. Vi tjener så mye at vi klarer å betjene  de daglige utgiftene til mat, klær og boliglån, men kostnadene med den individuelle helseforsikringen har bare økt og økt  i takt med sykehusinnleggelsene til meg og min søster. Selv om vi ikke hadde vært funksjonshemmede, hadde fortsatt forsikringen kosta familien over $20 000 i året! Nå koster den rundt $30 000.

Mine foreldre har måttet ta opp lån for å klare å betjene helseutgiftene, tilpasse huset, og leie inn noe ekstrahjelp til å passe på meg og min søster. Vi får riktignok litt assistanse og støtte fra Medicare og Medicaid fordi vi er funksjonshemmede. Budsjettene til de to ordningene har dessverre krympet i takt med den dårlige økonomien. Nå prater Republikanerne om at de vil overføre deler av Medicare og Medicaid tilbake til delstatsnivå. Delstatene har ofte enda dårligere økonomi enn den føderale staten og vi er redd for at ordningene blir enda verre enn de er. Både min søster og jeg synes det er tungt å måtte være så avhengige av hjelp fra familien. Vi skjønner at vi binder dem opp og at det er på grunn av oss at mamma og pappa stadig må be om betalingsutsettelse i banken. Så langt har det gått bra, og med hjelp av noen snille besteforeldre har foreldrene mine klart å beholde gården. Ingen av oss tør å tenke på alternativet.

Oss tre eldste søsknene går alle på et billig offentlig college i nærheten, mens lillebroren min går på den offentlige high school. Den lokale menigheten har tatt på seg ansvaret med å frakte oss til og fra skolen i deres varebil, slik at mine foreldre kan drive gården. Vi er blitt mer og mer avhengige av frivillig hjelp, og heldigvis er det mange i USA som ønsker å bidra. Frivilligheten og hjelpsomheten fra fremmede er noe av det beste med landet vårt, og vi takker alle i småbyen vår for at de stiller opp:)

På grunn av alle de økte omsorgs- og helseutgiftene har ikke foreldrene mine hatt mulighet til å opprette noe utdanningsfond. Akkurat nå føler vi oss likevel heldige, lillebroren min har nettopp fått et idrettsstipend til et bra college. Fremtiden hans ser lys ut. For oss er dette et bevis på at det fortsatt er mulig å oppnå den amerikanske drømmen. Storebroren min kommer til å ta over gården etter hvert, men foreldrene våre har ikke råd til å pensjonere seg. De må nok jobbe til de er langt over 70 for å betjene alt lånet de har pådratt seg. Pensjon er det dårlig med. Social security blir stadig kuttet ned og fremtiden for hele ordningen ser mørk ut. Her må man klare seg selv.

For min egen del er jeg altså 26 år og lever fortsatt hjemme hos mor og far. Dette er noe jeg må gjøre da den månedlige støtten(979$) jeg får fra staten ikke er nok til å dekke alle utgifter. Selv om jeg ofte føler at jeg er en byrde for foreldrene mine, priser jeg meg lykkelig for at jeg får lov til å bo med dem og ikke på en dårlig og underbemannet institusjon. Jeg har fortsatt tro på framtiden og håper alltid at det amerikanske samfunnet skal forandre seg til det bedre, selv om jeg riktignok blir skremt av enkelte personers opptreden på Fox News.

Jeg kommer definitivt til å stemme på Obama denne høsten også. Han har ikke fått til alt han har lovet, men han er så uendelig mye bedre enn alternativet. Med Obama har jeg i det minste et håp om at flere, sakte men sikkert, kan få samme mulighetene som de rikeste har. Man er alltid sin egen lykkes smed, men i de tilfeller hvor det er umulig å løfte slegga selv, er det alltid godt å få litt hjelp. 

Godt tilbake i den virkelige verden innser jeg at jeg med mitt norske statsborgerskap har vunnet i lotto. Samfunnet vårt er på ingen måte perfekt, og det er fortsatt noen som ikke får den hjelpen de har krav på. I prinsippet gir velferdsstaten likevel ALLE samme mulighet og hjelp, uavhengig av økonomisk ståsted, sykdom og eventuelle feilvalg som er blitt gjort i livet. Dette er jeg uendelig takknemlig for!

Bekjennelser fra sykehussengen

Forrige søndag havnet jeg på Lillehammer sykehus. Mistanker om lungebetennelse var grunnen til at ambulansen hentet meg i Vang. For en på 17 kilo, og med 11% lungekapasitet, kan dette være ganske alvorlig dersom dette ikke blir behandlet. Jeg forstod snart hvor dårlig timet innleggelsen var, da jeg innså at jeg kom til å gå glipp av mine foreldres 30-års bryllupsdag (ja de har faktisk allerede vært gift i 30 år), og ikke minst sommerens store høydepunkt; Vinjerock.

På vei til Lillehammer

Selv om man går glipp av viktige ting er det likevel alltid viktig å se på verdien av det som skjer uventet. For meg som politiker kan nettopp en uke på et norsk sykehus ha en slik verdi. Her får jeg pratet med leger og sykepleiere, og får gleden av å høre deres personlige beskrivelser om alt fra sykehussammenslåinger til pressede arbeidssituasjoner. Som politiker er det viktig at man lytter til de som er sterkest berørt av, og best ser konsekvensene av de politiske og administrative beslutningene. Dersom jeg skulle være så heldig å bli folkevalgt er disse erfaringene og samtalene fra denne uken noe jeg absolutt vil ta med meg videre.

Først og fremst vil jeg påpeke det noen har en tendens til å glemme eller ta for gitt; vi har et veldig godt og trygt helsevesen i Norge. Vi er velsignet med sykepleiere og leger som gjør sitt beste ut i fra de ressursene de har tilgjengelig. Jeg har kun lovord å frembringe om de som har behandlet meg denne uka. Det er viktig å huske det positive med helsevesentet vårt i mylderet av alle negative oppslag. Men det er også viktig å ta tak i de utfordringene sykehusnorge møter som følge av de stadige innstrammingene.

En av kveldene ved sykehuset hadde jeg en god samtale med en nattevakt i begynnelsen av sekstiårene. Hun hadde jobbet i helsevesenet i mange tiår. Hun påpekte at arbeidssituasjonen blant de ansatte ble stadig mer presset på grunn at økt arbeidsmengde og fantasifulle nedskjæringer fra ledelsen.

Slapper av med tv serier og film…

Som eksempel nevnte hun at det nå forelå planer om å slå sammen to avdelinger på nattestid. Hver avdeling har i dag to faste sykepleiere som nattevakter. De nye planene gikk ut på at man skulle slå ut en vegg og bygge et større oppholdsrom mellom de to avdelingene. På denne måten kunne man ha kun en sykepleier på hver avdeling og en felles hjelpepleier som løp beina av seg mellom disse to avdelingene. Det nye oppholdsrommet skulle og bli møblert med et stort rundt bord og harde pinnestoler. Her skulle det ikke være rom for hverken sofa eller andre komfortable møbler. Tanken bak dette var at pleierne skulle holde seg på beina, og ikke fristes til å ta seg en ryggstrekk i rolige perioder.

Disse planene er ennå ikke satt ut i livet. Jeg er også en tilhenger av effektivisering av helsevesenet og god økonomistyring. Likevel tenker jeg at slike planer drar effektiviseringlinja alt for langt.Man bør som leder i det offentlige helsevesenet få et større fokus på arbeidssituasjonen og arbeidsforholdet til de ansatte. Rekrutterings- og sykemeldingsutfordringene i norsk helsevesen løses ikke ved at man gjør arbeidsforholdene og arbeidssituasjonen enda mer presset for de ansatte. Fornøyde medarbeidere gir gode resultater. Dette gjelder  målt både i sykefravær og pasientsikkerhet. Nettopp pasientsikkerhet er noe av det som kan bli satt på prøve når sykepleiere ikke lenger har tid til å sjekke en annen sykepleiers medisinoppmåling i en travel arbeidsdag. De er, i likhet med oss andre, bare mennesker. Dersom pleierne blir presset på tid og arbeidsmengde vil det oppstå feil. Det bør derfor være helt klart i samfunnets, helseforetakets og departementets interesse at sykehussektoren ikke får så stramme rammevilkår at man må skjære ned på bekostning av personal- og pasientsikkerhet. Slike nedskjæringer kan i verste fall vise seg å bli dyrere for samfunnet som helhet.

Like viktig for den norske velferdsstaten er det at arbeidsforholdene også vil gi utslag i at folk kan stå lenger i arbeid. Nattevakten jeg pratet med var nå i begynnelsen av seksti-årene. Hun hadde ennå ikke bestemt seg for om hun skulle pensjonere seg når hun var 65 eller 67 år gammel. Dette var avhengig av hvordan arbeidsmiljøet på hennes avdeling utviklet seg i årene som lå foran henne…

I skrivende stund er jeg på bedringens vei, og gleder meg til å komme hjem i morgen. Dette oppholdet har, i tillegg til bedre helse, gitt meg ny innsikt i og erfaring fra en sektor som går gjennom betydelige omstruktureringer. Menneskene jeg møtte her jobber hver dag for å innfri samfunnets økende forventninger til norsk helsevesen. Dette gjør de på en utmerket måte.

Torstein

Hvorfor sexy?

I dagens Nationen kritiserer kommentator Pernille Huseby Senterungdommen for å spille på sex i vår nye kalender +Bygda. Huseby har helt rett i at bildene våre er sexy, men vi mener selv at bildene er profesjonelle og seriøse. De viser et litt annerledes og, gjerne litt mer frekt, bilde av livet på bygda.

Det er foreløpig kun fire bilder som er offentliggjort fra den endelige kalenderen; bildene av Nina Moi og Sandra Borch som har florert i mediene den siste tiden er kun bilder som er tatt av den kreative prosessen, og representerer ikke det endelige resultatet. Huseby og andre skal få lov til å kritisere kalenderen, men vent gjerne til den blir utgitt i november. Da kommer dere til å få se tolv bilder som alle framstiller en side, men og et helhetlig bilde, av det å bo på bygda. Og ja, det er gjort på en noe utradisjonell måte.

Frem til nå har vi presentert bilder som vi mener viser positive og aktuelle sider ved bygdelivet.  Dere har sett en moderne odelsgutt i heldekkende dress som er klar for å drive gården inn i framtiden. Bildet av den unge gründerdamen viser oss de nye mulighetene bredbånd over hele landet gir til de teknologiske gründerne som ønsker å satse på IT-bedrift på bygda. Videre har vi vist en typisk ”fjellfant” som har tatt på seg skiene og nyter morgensolen på fjellet. Her ønsker vi å vise det som gjentatte ganger blir trukket frem som den største fordelen med å bo ute i distriktene: nærheten til naturen.

Alle bildene i kalenderen utgjør en del av en større helhet, og det endelige resultatet vil vise et klart distriktsvennlig budskap. Vårt mål er å framsnakke distriktene og bygdenorge – ikke først og fremst reklamere for Senterungdommens (velargumenterte) budskap. Og ja, noen av bildene kommer til å spille mer på sex enn andre.  Dette kan helt sikkert oppfattes som useriøst av noen – det er helt i orden! Alle har rett til sin mening, men som ungdomsparti ønsker vi å vise en leken side av bygdenorge. Jeg håper likevel at Huseby, og alle våre kritikere, kan vente med å gjøre seg opp en mening til de har sett det offisielle resultatet. Alt før dette er en del av en kreativ prosess som er både sexy, leken, men også profesjonell.

Videre hevder Huseby at vi burde ha gått andre veier for å få frem budskapet vårt om at distriktene er et attraktivt alternativ for dagens ungdom. Senterungdommen, med moderpartiet i ryggen, har lenge forsøkt å fronte dette. Politikken ligger der; på nettsidene våre, på brosjyrer og blogger, men det er betenkningsfullt at man som ungdomsorganisasjon må spisse budskapet for å nå gjennom mediene i håp om prege den politiske dagsorden. Vi har valgt å gjøre budskapet vårt sexy, men med en ung, leken og moderne vri. Lik det eller ikke; vi har flyttet søkelyset mot bygda. Vi håper at dette prosjektet vil føre til at flere diskuterer bygda som et reelt alternativ, med varierte muligheter, og uten fordommer som trauste karer i fjøsdress.

BPA – muligheten til å leve et meningsfylt liv

Det er få ting i mitt liv jeg har vært så fornøyd og heldig med som min assistanseordning, en ordning som gir meg muligheten til å leve et virkelig meningsfylt liv. Som mange av dere sikkert har skjønt, er jeg så fysisk hemma som det nesten er mulig å bli. Jeg trenger hjelp til alle livets gjøremål, og til alle døgnets tider. Noen ville sikkert sagt at folk i min situasjon aldri kan få muligheten til å leve et rikt liv, fylt av utenlandsreiser, politisk aktivitet, fester, studier og forhåpentligvis etterhvert også lønnet arbeid. De ville i så fall tatt grundig feil, fordi jeg er så heldig at jeg bor i en kommune som har gitt meg brukerstyrt personlig assistanse (BPA). En ordning som uten tvil innebærer mye ansvar for meg som person. Jeg må passe på at budsjettene går opp, at det alltid er folk på jobb, at HMS-reglene følges, og sist men ikke minst er det mitt ansvar å skape et godt arbeidsmiljø. Det har nesten blitt et klisjé-begrep at «med frihet kommer ansvar», men med BPA stemmer dette på en prikk. BPA innebærer å ha ansvar, men det er en pris som er vel verdt å betale.
Assistentene jeg har gir meg muligheten til å leve livet mitt akkurat som jeg vil. Dette betyr at jeg har muligheten til å legge meg når jeg vil, stå opp når jeg vil, studere når jeg vil, reise når og hvor jeg vil og spise hva og når jeg vil. Kort sagt kan jeg gjøre alt det «normale» mennesker gjør. Forskjellen er kun at jeg må ha hjelp til det. Akkurat denne friheten, som de fleste andre har, bør være en selvfølgelighet i en velfungerende velferdsstat.

Muligheten for å studere ute i finværet, rett og slett fordi jeg har friheten til å velge det.

I begynnelsen av innlegget mitt skrev jeg at jeg føler meg heldig som har BPA. Det er fordi det ikke er en selvfølge at alle som burde og trenger en slik ordning ikke får det. Jeg synes det er synd at flere med funksjonshemminger ikke får muligheten til å oppleve den samme friheten. Jeg blir provosert over at tjenestetilbudet skal avgjøres av hvilke kommune eller bydel man bor i! Loven burde være lik for alle, og i Helse- og omsorgstjenesteloven står det klart og tydelig at formålet med helsetjenestene er :
Å sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
Saksbehandlere som ikke klarer å gi et vedtak med denne intensjonen i mente, irriterer meg derfor grenseløst. Som ungdomspolitiker er jeg klar over at kommuner og bydeler har budsjetter å forholde seg til, men det må da være mulig å kunne se det menneskelige aspektet og de samfunnsøkonomiske ringvirkningene i et vedtak som fattes.
For nettopp BPA kommer til å være det aller viktigste hjelpemiddelet for å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet og ut av NAVs stønadssystem. Kommunene har også et ansvar for å skape et inkluderende arbeidsliv og å hjelpe til med å få folk i arbeid. Da må saksbehandlerene se mulighetene i mennesket, og ikke bare tenke på penger og hva som er medisinsk forsvarlig.
Funksjonshemmede som ønsker og evner å ta på seg det ansvaret det innebærer å ha en BPA-ordning, bør derfor bli gitt muligheten til nettopp dette. Til syvende og sist handler det faktisk om at alle bør få muligheten til å leve et selvstendig og meningsfylt liv!

Et Senterparti i fornyelse!

Idag skiftet Regjeringen plutselig mannskap. Lars Peder Brekk og Magnhild Meltveit Kleppa ble byttet ut, med henholdsvis Trygve Slagsvold Vedum og Marit Arnstad. Etter min mening symboliserer dette statsrådsbyttet at Senterpartiet gjør seg klar til en spennende valgkamp, med to svært sterke politikere i spiss for sine departement. Selv om både Lars Peder og Magnhild er dyktige politikere, representerer valget av Vedum og Arnstad et generasjonsskifte i Senterpartiet som nødvendigvis må tvinge seg fram etterhvert. Senterpartiet er i fornyelse, og trenger politikere og tillitsvalgte som har tydelige visjoner om hvor vi som nasjon vil og skal være om hundre år.

Vi bør og skal bli et parti som ikke bare administrerer landet, men som og tør å tenke de store tankene og ta de store beslutningene. 

Noe av det beste med personvalgene som idag er tatt, er at Marit Arnstad etter min mening er en solid Senterpartipolitiker med en klar og tydelig sentrumsideologi med fokus på offentlig ansvar, men som på ingen måte avfeier private initiativ. Trygve Slagsvold Vedum, er på sin side en landbruksminister som faktisk driver egen gård og har agronomutdannelse. Han kommer garantert til å jobbe aktivt for å styrke bondens rolle i norsk matproduksjon. Vi bør generelt sett få flere ministere som har relevant yrkeserfaring for sine departement! Dersom de ikke har slik erfaring, mener jeg det faktisk burde ha vært et krav å «hospitere» på relevante arbeidsplasser. Det er ofte ute i det vanlige arbeidslivet at mange av de gode ideene kommer fram, og en større innsikt blir dannet.

Senterpartiet er helt klart i en fornyelsesprosess, og Senterungdommen er og kommer til å være svært aktive i denne prosessen. Dette gjelder både i forhold til politisk fornyelse såvel som organisatorisk. Men det gjelder også med henblikk på image-bygging av partiet.

Vi i Senterungdommen ønsker å danne et bilde av et moderne parti med øyne mot framtiden, men med røttene trygt plantet i ideen om å ta hele landet i bruk. 

Som mange av dere kanskje har fått med seg, har vi derfor satt igang et kalenderprosjekt for 2013, som skal gi et nytt og spennende bilde av distriktene og mulighetene som ligger der. Kalenderen har fått navnet +Bygda! Navnet henspeiler til at livet på bygda er et «plussliv», med store muligheter og få begrensninger. Inntektene fra kalenderen skal gi til et risprosjekt i Tanzania i regi av Det Kongelige Selskab for Norges Vel. Vi ønsker nemlig at flere skal få muligheten til å skape seg et godt liv og bidra til verdens matproduksjon.

 På bygda har man virkelig muligheten til å være sin egen lykkes smed, samtidig som man nyter frisk luft, frodig natur og et godt og åpent lokalmiljø. 12 senterungdommer har derfor frivillig stilt opp som modeller i ulike livssituasjoner for å vise Norge at livet på bygda er herlig!

Kalenderen blir lansert i starten av november, og vi håper at så mange som mulig bestiller denne flotte kalenderen 🙂 Det kan i så fall gjøres på: www.plussbygda.no

Alle bilder er tatt av fotograf Cathrine Dokken i samarbeid med Kreativ Strek.

Endre arbeidsmiljøloven nå!

De siste årene  har det vært mange tilfeller av grove brudd på arbeidsmiljølovens arbeidstids- og overtidsbestemmelser, spesielt i helsevesenet. Kravene er firkantede, og helsevesenet må derfor velge om de skal bryte arbeidsmiljøloven eller rettighetene til pasientene.  Både de ansatte og pasientene sine rettigheter er viktige, og jeg mener derfor at den utdaterte arbeidsmiljøloven må moderniseres og gjøres mer fleksibel. Målet må være å få en moderne arbeidsmiljølov som er i stand til å møte de nåværende og fremtidige utfordringene man står ovenfor.

Arbeidsmiljøloven må ta innover seg at de som jobber i helsevesenet har forskjellige ønsker når det gjelder helg-, helligdags- og turnusarbeid. Det må åpnes opp for at de individuelle arbeidstakerne kan få arbeidstider som er mer tilpasset sine behov, dette må selvsagt skje der det er mulig, og  i samarbeid med fagforeninger og arbeidsgivere.  Studenter har for eksempel helt helt annet forhold til helgejobbing enn hva småbarnsforeldre har, og kan i perioder gjerne ønske å jobbe flere helger etter hverandre, noe som er ulovlig med dagens regler. En mer fleksibel ordning vil kunne åpne for at arbeidstakere i samarbeid med arbeidsgiver, i større grad kan plassere sine egne fridager i tidsrom slik de selv ønsker uten å måtte søke om allverdens dispensasjoner.

Jeg ønsker en arbeidsmiljølov som fungerer som et beskyttende rammelovverk, men som ikke detaljstyrer den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver.

Selv har jeg svært mange studenter blant mine ansatte og disse har ofte kun mulighet til å jobbe i helgene. Mange av de er avhengige av en viss arbeidsmengde for å spe på studielånet, og jeg føler faktisk at det blir meningsløst for meg å si nei til en student som ønsker å jobbe to helger på rad slik at han kan få fri en annen helg for å dra på konsert. Arbeidsmiljøloven bør være til for å beskytte arbeidstakernes rettigheter, ikke stikke kjepper i hjulene deres.