Lemlestet, filleristet- og super fornøyd!

Har du hørt historien om den hemma gutten på 20 kg som skulle til Ahus for å starte minedrift? Ikke?
Da skal du få høre den nå!

En vakker onsdagsmorgen dro Team Torstein fra fagre Vang til de langstrakte jordbruksarealene på det sentrale østlandet. Flinke leger og sykepleiere tok oss i mot, og proklamerte høyt og tydelig at «nå skal vi feie urinveiene dine fri for stein». Operasjon og anestesi var blitt godkjent på forhånd, men selv omfattende googling hadde nok ikke forberedt dem på den særegne anatomien til unge Herr Lerhol.

Ligger og skræver til den store gullmedalje mens jeg blir brukt som nålepute

Ligger og skræver til den store gullmedalje mens jeg blir brukt som nålepute

Svetteperlene rant fra pannen på anestesilegene, og nervøsiteten var til å ta og føle på; hvordan skulle de i det hele tatt klare å bedøve en liten krøll med marginale vitale verdier? Kirurgen støttet hele tiden pasienten, det var ikke noe han heller ville enn å rote rundt i underlivet på Lerhol-krøllen. Operasjonsdagen kom, og anestesilegen sa at «nå blir det operasjon – gjør deg klar!» Idet kirurgene varmet opp lasersverdet og gjorde seg klar for å starte på jakten, toget det inn fem høyreiste leger på rommet, og sa: «Frykt ikke! Men dette tør vi ikke.» Legene ville utsette for å hente mer informasjon om denne underlige skapningen som minnet dem om Gollum fra Ringenes herre.

Noen beroligende ord...

Noen beroligende ord….

Kirurgen var likevel lysten på å dytte spennende ting inni utstyret til unge herr Lerhol, og spurte aller nådigst om å få lov til dette uten bedøvelse. Han ville jo bare det beste! Tillatelse ble gitt, og operasjonen satte i gang. Fire timer gikk, steiner ble lokalisert, og rørsystem ble lagt inn. Kirurgen var nå blitt kjentmann.

På den tredje dagen etter den første lemlestning ble det fart i sakene. Nå skulle steinene ut, koste hva det koste ville. Nye anestesileger ble hentet inn, denne gangen med litt større baller og litt større ekspertise. Tre leger skulle nå få pasienten til å føle seg som en sløv sau, mens kirurgen gjorde sitt. De studerte skrotten opp og ned, og en amerikaner sa, «Jeg tror vi holder han våken. Jeg klarer å lamme underlivet!». Amerikaneren var en relativt ung jypling som var viden kjent for sin evne til å treffe alt han siktet på. I en  ryggrad som får det skjeve tårnet i Pisa til å fremstå i vater, skulle bedøvelsen settes. Vanskelighetsgraden var enorm.

Klar, ferdig...

Klar, ferdig….

I dagene før inngrepet var optimismen stor. «Er det lov til å si at jeg gleder meg litt til i morgen?» Ytret en av dopinglegene dagen før. Pasienten følte seg trygg og ivaretatt. De beste i landet hadde blitt satt på saken. Den store dagen kom og unge herr Lerhol ble i likhet med guds enbårne sønn iført hvite lendekleder. Alt var klappet og klart.

... gå

…. gå

Med dop, tang og laser fjernet man stein for stein. Operasjonen var ferdig og pasienten ble trillet ut høy på livet (men mest sannsynlig noe annet) og steinfri. Operasjonen var en suksess. Legene var med god grunn stolte og fornøyde over å få til et inngrep på en slik utfordrende pasient. Formen steg time for time, og allerede dagen etter var unge herr Lerhol på vei hjem til den fagre hjembygda i Valdres. Øm og sår, men fantastisk takknemlig for helsevesenet i kongeriket Norge.

Ferdig, høy og steinfri.

Ferdig, høy og steinfri.

 

Jeg ønsker å takke et flott team med leger og sykepleiere på Ahus for et fantastisk opphold og god behandling. Takk til Dan, Manuela, Robert, Adam og Nick som opererte meg. En spesiell takk vil jeg rette til sykepleier Unni som gav meg tryggheten under begge operasjoner. Takk til mine flotte assistenter som oppmuntret meg og hjalp meg å snu alle negative og pessimistiske tanker. Til slutt vil jeg rette en stor takk til hele storfamilien min, som til tross for en vanskelig tid når min kjære bestemor døde, støttet meg i tykt og tynt. 

Hva er likheten mellom den norske kirken og Putin?

Svaret på overskriften er ganske åpenbart. Dersom begge fortsetter i samme tralten som de holder på nå, kirken med sine diskriminerende vedtak mot homofile, og Putin med sine maktovergrep mot Ukraina, så vil begge stå for fall ganske så snart.

Midt i påskeuka kjenner jeg at det provoserer meg mer og mer å være medlem av en statskirke som ekskluderer en gruppe mennesker fra å delta i essensielle religiøse ritualer.

Jeg har alltid vært en forsvarer av den brede folkekirken, en krike som er åpen for alle og som tar vare på alle. Det som nå skjer er svært alvorlig. Alvorlig fordi man nå er i ferd med å snevre inn den åpenheten kirken er fullstendig avhengig av for å forsvare sin eksistens blant det jevne lag av befolkningen. Vanlige kirkemedlemmer, ikke prester!, har bestemt at homofile ikke skal få lov å gifte seg i kirken, ei heller velsignes!! Hvilket menneskesyn er det dette representerer? Alle fornuftige mennesker, til og med de svært religiøse, skjønner jo at man ikke kan ta  alt som er skrevet i en eldgammel bok bokstavelig… I likhet med alt annet i samfunnet må jo også kirken skjønne at de må endre seg i takt med utviklingen. Slik jeg ser det er kjernen i kristendommen tro, og den blir da vel ikke ødelagt av at presten sier «nå kan du kysse brudgommen»?

Hvis mennesker med et slik diskriminerende menneskesyn skal fortsette å representere oss menige medlemmer på kirkemøtene framover, ja da kommer jeg virkelig til å vurdere mitt medlemskap i kirken. Så herved, vel vitene om at jeg sterkt overvurderer min egen rolle og betydning som medlem i kriken, gir jeg dere ignorante, homofobe kirkemøtemedlemmer følgende advarsel: dere har ett år på dere til å omgjøre det fullstendig idiotiske og meningsløse liturgivedtaket deres, eller så melder jeg meg ut!

P.S: I mellomtiden håper jeg alle fornuftige prester (og de er det heldigvis mange av) gjennomfører «undergrunnsbryllup» for homofile.

Ambassadør Lerhol

Ambassadør Lerhol…kjenner det klinger ganske bra og at det er en tittel jeg kan bli vant til. Det handler likevel ikke om at jeg skal representere Norge diplomatisk i et fjernt land, det handler om at jeg skal fremsnakke og representere et av de flotteste og mest nyskapende konseptene innenfor folkehøyskole-systemet. Jeg har altså blitt utnevnt til ambassadør for prosjektet Sjunkhatten Folkehøgskole.

Utnevnelsen :-) Foto: Erik Veigård (Sted: Fauske VGS)

Utnevnelsen 🙂
Foto: Erik Veigård (Sted: Fauske VGS)

Det hele startet sommeren 2013, da jeg fikk en telefon fra min gode venn Willfred Nordlund fra Nordland, som opplyste meg om at han hadde vært i møte med en person som jobbet med etableringen av en svært spennende folkehøgskole plassert ved foten av Sjunkhatten Nasjonalpark og Valnesfjord Helsesportsenter. Willfred advarte meg om at de kanskje kom til å be meg om å bidra på en eller annen måte. Og det gikk ikke lang tid før jeg hørte fra dem. Allerede i oktober kom prosjektlederen hele veien fra Valnesfjord til Vang i Valdres for å presentere prosjektet for meg, og fortelle hva de ønsket seg av meg. Jeg fikk høre om en skole som skulle være åpen for alle, hvor alle elever skulle stille på samme nivå uavhengig av funksjonevne og livssituasjon. Tilretteleggingen skulle skje på en sømløs og ikke-dominerende måte – alle skulle være med på alt og komme så langt de klarer. Friluftsliv og utendørs kunst skal stå i fokus. Dette er en idè og et prosjekt som tar utvidelsen av livsperspektiv til et nytt nivå. Elever med forskjellige utfordringer som lærer av hverandre og tilegner seg andres livserfaringer og oppnår en større toleranse for ulikheter i en ramme preget av samarbeid og muligheter.

Nedpakket! Jerven-duk er tingen.  Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Nedpakket! Jerven-duk er tingen.
Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Klar til avreise! Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Klar til avreise!
Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Hundesledetur i Sjunkhatten Nasjonalpark. En fantastisk opplevelse. Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Hundesledetur i Sjunkhatten Nasjonalpark. En fantastisk opplevelse. Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Konseptet og plasseringen bergtok meg fra første stund, dette var noe jeg hadde lyst til å være med på – noe jeg hadde lyst til å kjempe fram sammen med initiativtakerne. Da spørsmålet om jeg ville være ambassadør for etableringen av Sjunkhatten Folkehøgskole kom, var jeg derfor ikke vond å be. Om jeg ville være med å fremsnakke prosjektet og påvirke politikere til å åpne pengeboka? Ja, selvsagt!

"Smiiiiiil!"  Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

«Smiiiiiil!»
Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

På onsdag kom jeg hjem fra en helt fantastisk tur til Valnesfjord i Fauske kommune. Initiativtakerne ønsket å vise meg potensialet i stedet og konseptet, og samtidig vise innbyggerne i Valnesfjord og Fauske hvem jeg er, og gi dem en forankring i min ambassadørrolle. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har opplevd makan til opplegg. I beste Egon-stil var alt «timet og tilrettelagt».

Ankomst på hytta. Prosjektleder Bror Myrvang og meg.  Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Ankomst på hytta. Prosjektleder Bror Myrvang og meg.
Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Tirsdagen begynte med orientering om og omvisning på Valnesfjord Helsesportsenter som blir naboen til den kommende folkehøgskolen. Senteret ligger, som tidligere nevnt, ved foten av Sjunkhatten Nasjonalpark, og det er nesten (men bare nesten) så jeg er fristet til å si at stedet er like vakkert og majestetisk som Vang. For fy fillern for en utsikt! Nesten så jeg fikk tårer i øynene. Deretter sto hundesledekjøring i nasjonalparken på programmet. Her hører det til historien at jeg egentlig hadde fått forbud fra sykehuset om å utsette meg for aktiviteter som medførte risting som potensielt kunne forflytte nyresteinene mine. Men det ga jeg blanke i – og det hadde dere også gjort med den utsikten og det påskeværet 🙂
Nedpakket i boblejakke og Jerven-duk satte vi avsted, og herregud for en tur!
Etter 1,5 time satte vi kursen mot en liten hytte hvor jeg skulle holde foredrag for elever ved Barne- og ungdomsarbeid og Helsefag ved Fauske VGS. Da vi kom til hytta ventet det et stort oppbud paparazzi- og mediafolk. Foredraget ble veldig intimt inne på hytta, uten PowerPoint eller lydanlegg – absolutt noe jeg kommer til å gjenta.

Foredrag på hytta.  Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Foredrag på hytta.
Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Orientering om Helsesportsenteret og Aktiv Ung.  Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Orientering om Helsesportsenteret og Aktiv Ung.
Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Omvisning i trimrommet på Helsesportsenteret. Fantastisk utsikt.  Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Omvisning i trimrommet på Helsesportsenteret. Fantastisk utsikt.
Foto: Erik Veigård (Sted: Valnesfjord)

Etter dette bar det rett til hotellet for å hive i seg litt middag, og så videre til Fause VGS. Her holdt jeg foredrag for næringslivet i kommunen og andre inviterte. Over 200 interesserte møtte opp for å høre mitt foredrag om Mulighetens samfunn. Ordføreren overrakte meg et diplom for min rolle som ambassadør for Sjunkhatten Folkehøgskole. På slutten av kvelden møtte jeg medlemmer av Valnesfjord Nærmiljøutvalg for å prate om Innovangsjon og bygdeutvikling. En perfekt avslutning på kvelden.

Foredrag for næringslivet og andre interesserte i Fauske. Tema: Mulighetenes samfunn.  Foto: Erik Veigård (Sted: Fauske VGS)

Foredrag for næringslivet og andre interesserte i Fauske. Tema: Mulighetenes samfunn.
Foto: Erik Veigård (Sted: Fauske VGS)

Jeg har hatt en fantastisk tur og vil rette en stor takk til Bror Myrvang i Fauna KF, Valnesfjord Nærmiljøutvalg og styringsgruppa for Sjunkhatten Folkehøgskole. Dere har gitt meg minner for livet! Takker også for muligheten til å få være ambassadør for dette fantastiske prosjektet.

 

Side note: Unge Høyre kan ta seg en bolle når de hevder at man kun driver med hekling på folkehøyskolene! Jeg sier som min avgåtte partileder; «- de vet ikke hva de snakker om!»

Bygde-Norge; en sommer på hell eller en ny vår…?

Dette innlegget har jeg skrevet tidligere og det har stått på trykk i arkitektstudentmagasinet Kote.

Ingen kan motstå denne typen naturinntrykk :)

Ingen kan motstå denne typen naturinntrykk 🙂

Er sommeren på hell for bygde-Norge eller er det mulig å snu trenden og gå mot en ny vår?

Potensialet i bygde-Norge er enormt, men det avhenger av befolkningen og myndighetenes vilje til å utløse det. Politisk styring fra sentralt og lokalt hold kan både stimulere, men også kvele skapergnisten og dermed realiseringen av de muligheter som ligger i samfunnet.

Min hjemkommune Vang har, sammen med mange andre småkommuner i Norge, funnet en metode for å snu sentraliseringstrenden, og vise at liv i distriktene er framtidsrettet.

Fremtiden til bygde-Norge avhenger først og fremst av engasjerte innbyggere som ønsker å skape seg en desentralisert, men moderne fremtid. Innbyggere med forkjærlighet til lokalsamfunnet de er en del av. Noen av de, født på midten av 80-tallet, stablet i 2006 Norges mest høytliggende musikk- og friluftsfestival, Vinjerock, på beina. Festivalen er i dag en av landets mest populære nisjefestivaler, som dessuten er gjeldsfri og har overskudd år etter år. Ved hjelp av ungdommelig pågangsmot og tillit fra innbyggere og kommunale myndigheter, viste man hele landet at det var mulig å skape noe spektakulært og bærekraftig på bygda.

Det engasjerende og nyskapende miljøet i Vang resulterte i at flere ungdommer ønsket å vende hjem til Vang etter endt utdanning. De ønsket tilhørighet og deltagelse i et engasjert, sosialt nettverk, og de ønsket meningsfylte arbeidsplasser. Først og fremst ønsket de nærhet til Vangs største ressurs: den vakre fjellnaturen.

Kommunens lokalpolitikere så utviklingsmulighetene og tok innbyggernes engasjement på alvor. De ville nytte dette engasjementet til det beste for fellesskapet. Den positive holdningen fra lokalpolitikerne i Vang er uvurderlig for oss ungdommer når det kommer til å våge og sette idéer ut i livet. Økonomisk starthjelp  og velvillig innstilling skulle vise seg å være ”utgifter til inntektservervelse”.

I dagens teknologiske samfunn, med alt fra bredbånd til videokonferanser, blir geografiske avstander mindre viktig. Det er i aksen mellom høy kompetanse og teknologisk framdrift at Vang og resten av bygde-Norge trolig har det største utviklingspotensialet. Kontorfellesskapet 1724 ble etablert i Vang sentrum for å huse tilbakeflyttet ungdom som hadde startet opp bedrifter innenfor IT og kulturbaserte næringer. Vi viste at når lokalpolitikere og engasjerte bygdefolk sammen klarer å jobbe for et nyskapende og bærekraftig arbeidsliv, i tillegg til at det finnes gode velferdstjenester og et rikt kultur- og aktivitetstilbud, er man kommet langt på vei i å skape et fremtidsrettet og levende lokalsamfunn.

Dessverre lever ikke kommunen vår, eller resten av distrikts-Norge, i et vakuum skjermet fra avgjørelser tatt av sentrale myndigheter. Kommuner, primærnæringer, gründere og etablert næringsliv trenger forutsigbare rammevilkår. Rammevilkår som gir så mye handlingsrom at lokalsamfunnet får muligheten til å utløse sitt eget potensial og tro på egen fremtid.

Ser man på dagens politiske landskap, er det nærliggende å tro at bygde-Norges utfordringer blir større og vanskeligere. Det råder en usikkerhet om viljen fra den nye regjeringen til å satse på mulighetene som bygda kan gi og gir. Vi skal likevel vise at vi er verdt å satse på! Bygde-Norge tilfører storsamfunnet enorme verdier, både økonomiske, sosiale og kulturelle.

For oss i Vang ble det viktig å opprette en bygdeutviklingsbedrift. Denne fikk navnet Innovangsjon, og skulle absorbere og konkretisere bygdas engasjement til håndfaste og målbare resultater. Vi valgte å konsentrere oss om tre arbeidsområder; arbeid, bolig og blest. Vårt overordna mål er ti nye arbeidsplasser hvert år, og at vi innen 2020 er blitt 1724 innbyggere – like mange som Grindafjellets (Vangs særmerkte fjell) høydemeter over havet. Ved hjelp av kommunal og folkelig tillit har vi fått denne oppskriften til å fungere. Sakte men sikkert nærmer vi oss målet.

Fredagskos er en av Innovangsjons sosiale møteplasser. Her samles Vangsgjeldinger i alle aldre for å spise god mat og ha hyggelig samvær :) Foto: Ida Strømstad/Innovangsjon

Fredagskos er en av Innovangsjons sosiale møteplasser. Her samles Vangsgjeldinger i alle aldre for å spise god mat og ha hyggelig samvær 🙂 Foto: Ida Strømstad/Innovangsjon

Som styreleder i Innovangsjon er det lett å se at bygda er blitt mulighetenes marked for mange.  Vi får stadig henvendelser fra mennesker i alle livsfaser, som ønsker å etablere seg i bygda. Noen går med en gründer i magen og ønsker å starte en bedrift, noen ønsker å gi barna en trygg oppvekst i gode barnehager og skoler, og noen ønsker en roligere og annerledes livsstil. Felles for dem alle, er som tidligere nevnt, at de ønsker en større nærhet til naturen i ville, vakre Vang.

I tillegg til naturen kommer den andre merkevaren som Vang nå har opparbeidet seg;  det aktive og nyskapende ungdomsmiljøet. Ungdom, som etter endt utdanning har vendt hjem, ofte sammen med kjæresten, for å etablere seg og skape en fremtid i Vang. Et enormt engasjement initiert av ungdommen selv – og deretter støttet oppunder av kommunens innbyggere og politikere, har skapt en driv og optimisme som andre kommuner misunner oss.

Vår satsing er likevel ingen fasit for distrikts-Norges utvikling; enhver kommune må finne sin egen vei. Det er heldigvis likevel sånn at bygde-Norges utvikling i større grad enn beslutningene til regjering og storting, avhenger av den menneskelige kapitalen. Unge, voksne og eldre med ideer, virketrang og kompetanse skal sammen vise landet at livet på bygda går mot en ny vår!

Torstein Lerhol

Styreleder i Innovangsjon

Produser mat og la oss unngå frasen: «I told you so!»

For oss som er barn av bønder har vi fått inn argumenter om hvor viktig matproduksjon er, med morsmelken. Det handler om sjølvforsyning, at en ikke kan spise penger, matsikkerhet og det økte internasjonale behovet for mat.

Da jeg som nittenåring meldte meg inn i Senterungdommen var det ikke på grunnlag av at jeg ønsket å kjempe for mer matproduksjon og bedre forhold for bøndene. Jeg ville kjempe for et selvstendig og uavhengig Norge som ikke ble styrt fra Brussel. Påstander om at jeg meldte meg inn fordi jeg var bondesønn provoserte meg faktisk litt. Jeg var ikke fornøyd med at mamma og pappa var bønder, jeg var drittlei….! Drittlei av å aldri kunne være impulsiv, drittlei av å måtte planlegge enhver tur ut ifra fjøsstell og om vi hadde avløser eller ikke. Lei av at mamma og pappa aldri hadde tid eller overskudd til å gjør ting etter klokka halv åtte om kvelden, fordi de nettopp var ferdig med et langt fjøsstell. Og ikke minst var jeg lei av å måtte tilbringe somrene innendørs med lukkede dører og vinduer fordi pappa på død og liv måtte «lage vinterhalvårest mat» til kyrne… Men så ble jeg voksen! 🙂

I Senterungdommen skjønte jeg at det å produsere mat var noe å vøre stolt av; -man var del av noe større! Jeg ble student og lærte om Mazlows behovspyramide-mat er jo det største og viktigste fundamentet! Jeg begynte på historie og samfunnsfag og lærte om fordeler og ulemper med frihandel. Jeg lærte om komperative og absolutte fortrinn, og jeg lærte at historien kan gjenta seg og at verden utvikler seg, ofte til det bedre, men ikke alltid…

Fra mitt nåværende ståsted, fjernt fra egoistiske tenåringstanker, er et lands evne til å produsere mat direkte knyttet opp mot landets sikkerhetspolitikk. Det handler om å verdsette de som søker et meningsfylt arbeid framfor penger, her i verden! Bønder er minst like viktige som soldater, -de bør og skal dekke sine egne innbyggernes primærbehov. I dagens moderne samfunn hvor pengene rår blir det likevel vanskeligere og vanskeligere å jobbe på ren idealisme og interesse. I takt med antall gårdsbruk som legges ned går også selvforsyningsgraden, og med den nasjonale forsvarsevnen, ned. Dette må vi snu! Nåværende og potensielle matvareprodusenter over hele verden, må få villkår som gjør at de oppmuntres til å fortsette, men også starte den livsviktige produksjonen av mat.

Frihandelsteorier fungerer svært godt i en ideel verden hvor alt er fredfullt, alle mennesker er idealister og klimaet er stabilt. Verden er dessverre ikke slik som skjønnhetsdronninger ønsker seg; «world peace». Matvarebehov, priser og tilbud kan endre seg fra dag til dag og måned til måned. Endringer som kan få store konsekvenser for et land og for sikkerheten i en region. La meg minne om at den arabiske våren ble antent av økte matvarepriser, i større grad enn av diktatorer.

Fjellnasjoner som Norge vil aldri kunne produsere mer effektivt en land i Amerika og sentral-Asia. og med dagens matkonsum  vil vi aldri bli fullstendig selvforsynt, og vi vil alltid være avhengig av andre lands mat. Det handler likevel om å produsere så mye mat selv at vi får en større buffer når uforutsette ting oppstår. Det handler om å minske sårbarheten…

Da ukrainske demonstranter samlet seg på Maidanplassen sa jeg til en assistent; «Merk deg mine ord: dette kommer til å få konsekvenser for kornprisene!» Da jeg våknet i dag tidlig og leste nyhetene tenkte jeg bare «I told you so…»

http://e24.no/naeringsliv/ukraina-krisen-gir-oekt-kornpris/22793570

En hyllest til mamma!

Det er morsdag, men siden mamma koser seg på sandstrendene på Gran Canaria, har jeg dessverre ikke muligheten til å gi henne en matriell presang på denne viktige dagen. Tenkte derfor jeg skulle gi henne en hyllest her på bloggen min.

Sigrun Irene Bakken Lerhol ble født i Telemark en høstdag i 1959. Hun vokste opp som bondejente på bygda, og lærte tidlig at kyra har både fire mager og fire spener. Da min bestefar fikk jobb på Hydro, flyttet hele hurven til Notodden. Hun fortsatte å hjelpe sine besteforeldre med gårdsarbeid ved enhver anledning, og stortrivdes med det. Hun vente seg aldri til bylivet, og så fort muligheten bød seg, startet hun på landbruksskolen. Her ble hun utdannet agronom, og etter endt utdannelse åpnet det seg en mulighet for gårdsarbeid i Vang. I vakre Vang følte Sigrun seg hjemme fra første stund, og da hun traff en lang og tynn mjølkebilsjåfør var framtiden lagt. Som den ekte bonden hun er, følte hun virkelig at hun hadde slått to fluer i en smekk da hun oppdaget at sjåføren var odelsgutt. Verken frieri eller giftemål lot vente på seg, og det tok ikke lang tid før magen vokste som en gjærdeig. Nytt hus ble bygget, og fire unger  kom til verden i løpet av de neste ti årene.

Verdens beste mamma!

Verdens beste mamma!

Dette kan høres ut som en helt vanlig historie som foreldre forteller til sine barn; om egen oppvekst og hvordan de møtte sin utkårede. For mamma skulle dette likevel ikke bli en helt vanlig historie. De ønsket seg tidlig en stor familie, og da min bror kom til verden var lykken stor. To år senere ble jeg født, og lykken var fortsatt stor – helt til de oppdaget at jeg ikke var like vilter og aktiv som min storebror. Det var et sjokk for mamma og pappa å få vite at jeg hadde en alvorlig diagnose som kunne medføre snarlig død. De tok det tungt, men byttet på å være sterke for hverandre. Når det verste sjokket hadde gitt seg og de klarte å plukke seg selv opp fra kjelleren, bestemte de seg for å følge en oppdragelse vi barna i dag er evig takknemlige for – vi ble oppdratt normalt.

Normalt? Hva er egentlig det? Jo, for mamma og pappa gjaldt det å gi oss meg og broren min lik oppdragelse, de samme rammene, de samme forventningene og den samme kjærligheten. Mamma oppdro ikke meg som om jeg skulle dø tidlig, hun oppdro meg til å bli et aktivt menneske som kunne ta vare på seg selv (mentalt sett, that is), og leve et selvstendig og meningsfylt liv med store ambisjoner og livsdrømmer.

Av og til lurer jeg på hvorfor mamma ikke har tippet mer i Lotto, for mine foreldre er blitt svært gode til å gjøre det usannsynlige: Kun fem år etter at mitt blide åsyn dukket opp, poppet min søster ut – nesten like hemma som meg. Mamma hadde nå plutselig to barn å hjelpe på do, to barn å mate, to barn å stå opp hver natt for å snu, og to barn å følge på alvorlige sykehusturer.

Mamma har kjempet, og kjemper, for alle sine barns fremtid, men det er ikke til å stikke under en stol at hun har kjempet mer enn det som er normalt for min søster og meg. I beste operasangerstil har hun tatt den ene høye C´en etter den andre til arrogante leger, vrange saksbehandlere og et firkantet regelverk.

Mamma har vært en løvinne som har stått opp mot all urett påført hennes barn, enten de har to bein eller fire hjul. Hun har gitt oss kjærlighet uten å være overbeskyttende. Vi har fått muligheten til å prøve og feile, og ikke minst; vi har fått muligheten til å være oss selv. Like viktig er det at hun har gjort oss til aktive og samfunnsengasjerte mennesker, hun har lært oss at resultater (og penger) ikke kommer uten innsats og arbeid, at familien er der for deg når du trenger det, og at det går an å leve et normalt og meningsfylt liv selv om man har store utfordringer.

Tusen takk, mamma, for den du er! Du er den sterkeste kvinnen jeg vet om, og jeg kunne ikke bedt om en bedre mamma enn deg! For alle barna, men kanskje spesielt for oss to som er hemma, så har det vært livsnødvendig med en så ressurssterk og smart mor – livet hadde ikke blitt det samme uten deg. Glad i deg! Gratulerer med morsdagen 🙂

PS: Pappa er også kjempe-awesome, altså. Mer om det på farsdagen 😉

Nå må «frihetspartiene» våkne!

I stadig flere kommuner lyses det i dag ut konsesjonskrav for firmaer som tilbyr borgerstyrt personlig assistent. Enkelte kommuner slik som Trondheim og Bergen har fått det for seg at den kommunistiske metoden med full overvåkning og umyndiggjøring av de funksjonshemmede må inn i kravene. Jeg prater her om retten til å reise utenlands. Noe av de fine med BPA er at du kan reise hvor du vil, når du vil. Som mange av dere vet reiser jeg mye, og dette hadde aldri vært mulig uten BPA-ordningen. Nå vil altså enkelte kommuner at man må melde i fra god tid i forveien, dersom man skal utenlands. Søsteren min som bor i Trondheim må altså sende inn en søknad flere måneder i forveien, dersom hun ønsker å dra til London!! Jeg blir forferdet over hvor mye idioti det må sitte mellom øra på enkelte av landets rådmenn.

IMAG0853

Jeg er en ganske kynisk realpolitiker, og dersom kommunene hadde gjort dette for å spare penger så hadde jeg fortsatt ikke vært enig, men jeg kunne i det minste skjønt hvorfor. Dette er altså ikke tilfellet her. Fordelen med BPA-ordningen er at assistentene blir med deg der du er, og dit du vil dra. Det finnes ikke noen egen eller høyere lønn for assistenter som blir med til USA, ei heller for assistenter som blir med til Spania. Det er den samme lønna enten man er i Norge eller utlandet.

Nå vet jo dere at jeg ikke er verdens største fan av SV, men det er to politikere jeg liker svært godt i dette partiet, Karin Andersen og min gode venn Hans Olav Lahlum. Førstnevnte stilte dette spørsmålet om meldeplikt på reise til helseminister Bent Høie i Stortingets spørretime. Helseministeren kom med masse svada som at BPA ligger under helse og omsorgstjenesteloven, og at kommunene kan hvis de vil, med loven i hånden, nekte hjelp utenfor kongerikets grenser. Noe av grunnen var visst at det kunne oppstå sykdom hos både den funksjonshemmede og eventuelt assistentene. Dette vil i sin tur medføre store merkostnader for kommunene. Dette er et bull shit argument kjære helseminister, og jeg skal forklare deg hvorfor!

I asked Scott if we could have a whole pig roast :-) I promise you it was the best food ever :-)

Dersom noen blir dårlige på utenlandstur så er både vi og assistentene pliktige til å ha reiseforsikring. Billetten hjem er derfor dekket. Dersom assistenten blir dårlig midt i turen har jeg som arbeidsgiver to valg. Enten avbryte turen, og dra hjem hvor de andre assistentene venter, eller sende den dårlige assistenten hjem og få en annen assistent til å fly ned. Ja, dette vil selvsagt koste noen ekstra timer og ekstra utlegg på driftskontoen, men det er her poenget ligger Bent Høie: BPA-budsjettet varer over et helt år, slik at et eventuelt merforbruk kan spares inn igjen. Dersom jeg velger å ha en filmkveld sammen med mine foreldre så har jeg plutselig spart inn 5 timer bare der. Og dersom jeg mot formodning ikke har klart å spare inn merforbruket så ender regninga til syvende og sist hos meg. Det er derfor absolutt INGEN merkostnad for kommunene!!

Denne meldeplikten for å dra til utlandet blir kun for overvåkningens skyld, den vil kun føre til mer byråkrati i kommunene og mindre frihet for den funksjonshemma. Jeg håper virkelig ikke Bent Høie vil at vi funksjonshemmede skal ha følelsen av at vi er høns i bur som må be aller nådigst om å dra på julemarked i Tyskland eller fotballkamp i England. Høyre og FrP prøver å fremstille seg selv som frihetspartiene som skal gi enkeltindividet mer frihet. Dersom dere skal holde på denne profilen er det kanskje på tide at dere våkne i denne saken!

Partiet som ødelegger sølvfatet…

Ikke siden EU-avstemmingen, på midten av 90-tallet, har det vært mer behov for et parti som Senterpartiet. Sjelden har et parti fått så gode muligheter til å utvikle en opposisjonspolitikk som folk forstår og ser nytten av. Den blå-blå regjeringen sender passninger på passninger med politiske «løsninger», hvor Senterpartiet er hovedmotstanderen som har de andre, og mer fornuftige løsningene… Her er det bare å ta imot og sende ballen videre til velgerne og økt oppslutning! Vi i Senterpartiet får faktisk den politiske agendaen på et sølvfat! Her er det bare å velte seg i gode Senterpartisaker. Den blå-blå regjeringen ødelegger matjord like fort som jeg bruker en kilo smør, de haster gjennom en kommunereform som vil føre til tvangssammenslåinger av velfungerende mellomstore og små kommuner, de sender ”Europaministeren” ned til Brussel for å strekke ut labben, logre med halen og si ja til alt fra reduserte innskuddsgarantier til politikk som vil forverre den norske bondens hverdag drastisk.

Et stort Senterparti vil alltid være garantisten mot alle disse forslagene. Vi har jo politikken som kan skyte ned forslagene like lett og kjapt som Lucky Luke skyter hatten av Dalton-brødrene! Men gjør vi det? Nei, dessverre… For akkurat nå er vi mer opptatt av å vise landet vårt selvarrangerte NM i selvskading. I dette NM konkurreres det i øvelser som; Lekkasjekast, Usaklighetssprint, Hvem-som-kan-rope-høyest-og-lengst-maraton osv, osv. På seierspallen er dessverre ikke premien en gullmedalje, men et ødelagt sølvfat…

Kjære Senterpartister, vi har politikken, vi er på den politiske dagsordenen, vi kan få gjennomslag! Vær så snill, finn fram sølvpussen og begynn å pusse!

Min metaforiske sølvpuss består av følgende løsninger:

  1. Følg de etablerte og interne partiprosessene.
  2. Grasrota må følge og respektere de interne partikanalene og prosessene.
  3. Kanskje enda viktigere; ledelsen må respektere, ta til seg og ta hensyn til innspill som kommer fram i punkt 1.
  4. Fokusere på politikk, men tåle uenighet.
  5. Framsnakke hverandre.
  6. Og sist, men ikke minst, fortsette å være både ”konge om natta og konge om dagen!”

Ressursmennesker

I mange av mine foredrag snakker jeg varmt om at alle mennesker er en ressurs for samfunnet på en eller annen måte. Alle har en egenverdi, og alle har en samfunnsverdi. I dag kom jeg over denne videoen på YouTube – og herregud som den illustrerer poenget mitt! Når en mann med Downs syndrom kan eie og drive en restaurant ved hjelp av broren sin, da tenker jeg at det meste er mulig 🙂

La oss se på mulighetene, dere! 🙂

Siden sist…

(Advarsel: langt innlegg, mye julestemning)

Nå har det åpenbart gått en stund siden jeg sist skrev her, men det har skjedd ganske mye i mellomtiden. I oktober var jeg så heldig å bli valgt til leder av Vang Senterparti. En stor ære som jeg gleder meg til å ta fatt på. Vidar: Du har gjort en kjempejobb som ordfører, men prepare yourself for battle – hansken er kastet 🙂 😉

Mitt første åpne medlemsmøte som leder i Vang Senterparti :-)

Mitt første åpne medlemsmøte som leder i Vang Senterparti 🙂

Forrige lørdag var jeg også ute med et innlegg om inkluderende arbeidsliv i Aftenposten. Aftenposten kom også og intervjuet meg på arbeidsplassen til bygdeutviklingsbedriften Innovangsjon, som jeg nå er styreleder for. En fantastisk givende jobb med en gjeng kreative og supre ansatte, som hver og en gjør sitt ytterste for å føre Vang inn i framtida. Det var kjempeartig å vise Aftenposten hva vi har fått til. Og når vi først prater om Vang; et belgisk TV-team kom faktisk ens ærend hit for å intervjue meg, og de ble, helt ærlig, helt lamslått av den fantastiske bygda vår, og den nydelige naturen. Intervjuet og de fine bildene fra Vang kan du se her (ca. 9 minutter ut i filmen):

Innimellom politiske møter og foredrag har jeg også fått bittelitt tid til å jobbe som vikarlærer på VBU. Fikk lov til å undervise 9. Og 10. klasse i Norsk og Samfunnsfag, herlige elever som gjorde en kjempeinnsats for å inkludere meg og få meg til å trives. Tusen takk!

Stille før stormen :)

Stille før stormen 🙂

Det største som har skjedd i høst er likevel at jeg endelig har flyttet inn i egen leilighet. Etter fem måneder på barnerommet var endelig oppussingen av farmor og farfars bolig ferdig. 22. november flyttet jeg inn med alle mine flotte assistenter. Superdeilig å få sitt eget – ikke for det; jeg har hatt det kjempekoselig hos mamma og pappa og brukt masse tid på å feite dem opp, men let´s face it: Når man er 27 år er det på tide å komme seg ut.

Torsdag 28. november hadde jeg min første store festmiddag i leiligheten. 18 personer kom for å feire Thanksgiving sammen med meg. I all beskjedenhet må jeg si at etter å ha stått (jeg mente selvsagt ligget) til sammen 14 timer på kjøkkenet, så ble resultatet ganske bra. Kjempehyggelig kveld med gode venner, dette blir definitivt en tradisjon!

Turkey time!

Turkey time!

Stua ble god og full, men der det er hjerterom er det husrom :-)

Stua ble god og full, men der det er hjerterom er det husrom 🙂

Dagen etter Thanksgiving var det julebord på Biri med Oppland Senterparti. Helt superuoffisielt Senterpartiets beste fylkeslag!

Dagen etter Thanksgiving var det julebord på Biri med Oppland Senterparti. Helt superuoffisielt Senterpartiets beste fylkeslag!

Den tredje dagen hvilte han…not! Da var klart for Oppland og Valdres Senterungdom sitt julebord. Tre festmiddager på tre dager :-)

Den tredje dagen hvilte han…not! Da var klart for Oppland og Valdres Senterungdom sitt julebord. Tre festmiddager på tre dager 🙂

I skrivende stund er leiligheten lesset ned med julepynt, og julestemningen er til å ta og føle på. Klementiner, varm sjokolade og cheesy julefilmer er faste innslag på kveldene.

Under får dere se noen bilder fra leiligheten:

Kjøkkenet er det desidert viktigste rommet for meg. Her foredles perverst mange kalorier og karbohydrater! Tine har fortsatt mulighet til å signere en sponsoravtale - bare så det er sagt.

Kjøkkenet er det desidert viktigste rommet for meg. Her foredles perverst mange kalorier og karbohydrater! Tine har fortsatt mulighet til å signere en sponsoravtale – bare så det er sagt. Trepanelet dere ser over ovnen er faktisk en gammel dør med smijernsbeslag fra gården som pappa har tatt vare på.

Spisebordet på kjøkkenet med gammelt fathyllskap :-)

Spisebordet på kjøkkenet med gammelt fathyllskap 🙂

Mellom kjøkkenet og stua: Vi valgte å fremheve deler av den opprinnelige bæreveggene i laft. Mye historie i disse veggene!

Mellom kjøkkenet og stua: Vi valgte å fremheve deler av den opprinnelige bæreveggene i laft. Mye historie i disse veggene!

I gangen mellom kjøkkenet og mellomstua står det et gammelt framskap fra 1701.

I gangen mellom kjøkkenet og mellomstua står det et gammelt framskap fra 1701.

Her er innredningen på badet, kjøpt på Byggmakker. Servanten er kjøpt fra en fullstending sprø men fantastisk trønderjente :-)

Her er innredningen på badet, kjøpt på Byggmakker. Servanten er kjøpt fra en fullstending sprø men fantastisk trønderjente 🙂

IMG_3210

Her i mellomstua kom endelig den gamle Coca-Cola-kassen til sin rett.

Her i mellomstua kan assistentene oppholde seg mellom slagene. En helt vanlig seng er gjort om til en koselig sofa.

Her i mellomstua kan assistentene oppholde seg mellom slagene. En helt vanlig seng er gjort om til en koselig sofa.

…ja, jeg har julesengetøy, og nei - jeg er ikke flau engang :-)

…ja, jeg har julesengetøy, og nei – jeg er ikke flau engang 🙂

Jule-Cola-samlingen min har fått et eget vindu på soverommet :-) I bakgrunnen ser dere fjøset :-)

Jule-Cola-samlingen min har fått et eget vindu på soverommet 🙂 I bakgrunnen ser dere fjøset 🙂

Her er hjørneskapet i hovedstua, med den fantastiske adventskalenderen jeg fikk av Emma… Bortskjemt, sa du? Oh yes :-)

Her er hjørneskapet i hovedstua, med den fantastiske adventskalenderen jeg fikk av Emma… Bortskjemt, sa du? Oh yes 🙂

Spisebordet i stua.

Spisebordet i stua.

Den digge sofaen fra Møbelringen, sammen med babyen min (TV´en).

Den digge sofaen fra Møbelringen, sammen med babyen min (TV´en).

Stuas høydepunkt: Peisen. Den er original og kjempegammel, det eneste vi har gjort er å male den og stengt av muligheten til å bruke den. Nå utgjør den i stedet et rom for julepynten min :-)

Stuas høydepunkt: Peisen. Den er original og kjempegammel, det eneste vi har gjort er å male den og stengt av muligheten til å bruke den. Nå utgjør den i stedet et rom for julepynten min 🙂

…måtte bare :-D

…måtte bare 😀

Første adventsmiddag med familien i den nye leiligheten :-)

Første adventsmiddag med familien i den nye leiligheten 🙂

Ha en riktig god førjulstid alle sammen!