EØS og Schengen – en debatt for folket

For å være helt ærlig har jeg faktisk ennå ikke tatt stilling til om jeg er for full utmeldelse av Schengen-avtalen. Jeg synes likevel Senterpartiets vedtak har skapt en svært viktig debatt om et svært viktig samfunnstema. Innlegget under prøver å argumentere for hvorfor det er viktig å ta debatten, rundt EØS og Schengen, ned på et folkelig nivå, og at Senterpartiet med sitt vedtak har klart nettopp dette.

 

EØS og Schengen – en debatt for folket

Spørsmålene om Schengen og EØS er viktig for folks hverdag, derfor må vi ha en debatt der folk blir tatt på alvor, og deltar i debatten.

Senterpartiets landsmøte gikk forrige helg inn for en folkeavstemning om EØS-avtalen og en utmeldelse av Schengen.  Det har Senterpartiet og Senterungdommen, som fremmet forslagene, fått mye medieoppmerksomhet (og ganske mye kjeft) for.

Kritikken går på at vi er alt fra navlebeskuende til uansvarlige.
La meg slå det fast med en gang: Både Schengen-avtalen og EØS-avtalen har mye positivt ved seg.  En utmeldelse av Schengen handler om så mye mer enn å sette opp tollboder på grensene og å stemple pass. Likeledes handler EØS-avtalen om mye mer enn byråkratiske direktiver som blir tredd nedover hodet vårt fra Brüssel.

Senterpartiet har med sine vedtak påbegynt to svært viktige samfunnsdebatter. Debatter som bør tas ute blant den jevne nordmann, og ikke utelukkende blant politikerne.
Både forskere, politi, offentlige etater, helsevesen og helt vanlige innbyggere har i en årrekke fremført problemer og utfordringer som har blitt skapt av de respektive avtalene. Det handler om en økt tilstrømming av kriminelle fra Schengen-landene inn i Norge, det handler om direktiver som ikke er tilpasset norske forhold, det handler om lite demokratisk innflytelse på innholdet i avtalene, og det handler om mangel på demokratisk legitimitet.

Ulempene fortjener å bli vurdert opp i mot fordelene. Kan det å stoppe kriminelle ved den norske grensen veies opp for de utfordringene som vil følge av en gjeninnført passkontroll, eller et eventuelt tap av andre positive deler av Schengen-avtalen? Kan det å gjenvinne demokratisk kontroll over større deler av samfunnsutviklingen og lovutformingen i Norge veie opp for et eventuelt tap av stabilitet for norsk næringsliv? Det er viktig at disse spørsmålene diskuteres ute i samfunnet. Vi trenger forskere, politifolk og næringslivsledere som gir saklige innspill om de positive og negative sidene ved henholdsvis EØS- og Schengen-avtalen. Vi trenger at media setter fokus på problemstillingene, og vi trenger at den jevne borger deltar i debatten. Det er på denne måten, ved å ha en saklig, opplyst og folkelig debatt, vi som politikere kan ta de riktige politiske avgjørelsene, basert på de riktige analysene og innspillene over hva som totalt sett vil være bra for Norge.

Senterpartiet er ikke redd for å gå i front i slike debatter. Under EU kampene var Senterpartiet det ledende partiet på nei-siden. Vi satte dagsorden i det politiske ordskiftet. Et kjennetegn ved EU–debatten var at den engasjerte, og oppslutningen om avstemningene var rekordstor. Det vitner om et sterkt folkestyre, folk brydde seg, og de deltok i debattene.

Med mindre Senterpartiets størrelse på Stortinget øker vesentlig er det mindre sjanse for at vi får gjennomslag for EØS-avstemning og Schengen-utmeldelse med det første. Det er likevel vår plikt som politisk parti å kjempe for de vedtak vi mener er riktige og best for landet vårt, når vi mener at ulempene ved avtalene er større enn fordelene.  Om vi har rett eller ikke, er likevel ikke poenget. Poenget er å få en bred og folkelig debatt som gjør at problemstillinger rundt Schengen og EØS blir tatt ned til et grasrotnivå og ikke kun blir forbeholdt elitene.

Torstein Lerhol

Sentralstyremedlem Senterungdommen

Styremedlem Oppland Senterungdom

EØS – veien til frelse eller fortapelse?

De siste ukene har EØS-debatten i Norge vært preget av om man skal ha debatten eller ikke. Etter min mening er dette en total avsporing. EØS-debatten er så viktig at man heller burde brukt tiden på å sette seg inn i en av norgeshistoriens mest omfattende overnasjonale avtaler og debattert fordeler og ulemper.

La oss slå det fast med en gang. Det er absolutt store fordeler med EØS-avtalen. Forutsigbarhet for næringslivet, omfattende forskningssamarbeid og ubegrenset tilgang på arbeidskraft med høy kompetanse er bare noen av fordelene med avtalen.  Vi i Senterpartiet må ikke bli så ensporet at vi ikke ser disse fordelene, for de er absolutt til stede.

Når jeg her ramser opp fordeler med avtalen må ikke dette mistolkes dit hen at jeg tilhenger av EØS-avtalen.  Selv om mange av 1900-tallets infrastrukturbyggende diktatorer hadde blitt sabla gode samferdselsministre så utkonkurrerer ulempene med disse diktatorene i aller høyeste grad fordelene. EØS-debatten bør også legges på et nivå hvor man veier nettopp fordeler og ulemper mot hverandre.

Jeg vil påstå at det er på grensen til farlig å ikke debattere EØS-avtalens innvirkning på det norske samfunnet. Siden EØS-avtalen ble underskrevet i mai 1992, har avtalen ført til at Norge har blitt stadig tettere vevd inn i det europeiske samarbeidet, og avtalen påvirker stadig flere områder. Den politiske innflytelsen til EØS-avtalen har steget betraktelig i svært mange av våre viktigste samfunnsområder, slik som for eksempel arbeidslivspolitikk.

Europautredningen kom fram til mange viktige konklusjoner. Det er både klare fordeler og ulemper med Norges tilknytning til Europa gjennom EØS-avtalen. Den største av ulempen man kom fram til er, etter min mening, avtalens mangel på demokratisk legitimitet og kontroll. En ulempe jeg mener overskygger de fleste av avtalens fordeler. EØS-avtalen har ført til en overstyring av demokratiet både på nasjonalt og lokalt plan, noe som representerer en stor utfordring for handlingsrommet til norske folkevalgte. Avtalen har også andre negative sider, som den økte eksporten av norsk trygd og det økte presset på lavtlønnsyrker. På sikt kan den store tilgangen på billig arbeidskraft fra EU bli en trussel for den relative likelønnsutviklingen i Norge. Dersom lønningene i lavtlønnsyrker i Norge presses lavere enn de allerede er i dag, vil det å motta sosiale stønader bli like lønnsomt som å stå i arbeid. Dette vil ikke være bærekraftig. En svekket velferdsstat, som ikke lenger kan sikre norske statsborgere tryggheten vi har i dag, kan bli det endelige resultatet.

En annen, og minst like viktig, konklusjon som ble fremført av Europautredningen, og som i mine øyne er minst like viktig, er mangelen på kunnskap og debatt om EØS-avtalen i det norske samfunnet. Det er dette vi i Senterungdommen vil til livs. Vi ønsker en åpen og ærlig debatt om både fordeler og ulemper ved avtalen.  En debatt som bør og skal være basert på kunnskap istedenfor myter og usannheter. Etter en slik debatt ønsker Senterungdommen at folket skal avgjøre EØS-avtalens skjebne i en folkeavstemning, en mulighet det norske folk ikke fikk i 1992.

Selv om både jeg og Senterungdommen mener at de prinsipielle demokratiske kostnadene ved EØS-avtalen er større enn gevinsten, vil vi respektere hva det norske folk mener, uavhengig om det er at EØS-avtalen er veien til frelse eller til fortapelse.