Lemlestet, filleristet- og super fornøyd!

Har du hørt historien om den hemma gutten på 20 kg som skulle til Ahus for å starte minedrift? Ikke?
Da skal du få høre den nå!

En vakker onsdagsmorgen dro Team Torstein fra fagre Vang til de langstrakte jordbruksarealene på det sentrale østlandet. Flinke leger og sykepleiere tok oss i mot, og proklamerte høyt og tydelig at «nå skal vi feie urinveiene dine fri for stein». Operasjon og anestesi var blitt godkjent på forhånd, men selv omfattende googling hadde nok ikke forberedt dem på den særegne anatomien til unge Herr Lerhol.

Ligger og skræver til den store gullmedalje mens jeg blir brukt som nålepute

Ligger og skræver til den store gullmedalje mens jeg blir brukt som nålepute

Svetteperlene rant fra pannen på anestesilegene, og nervøsiteten var til å ta og føle på; hvordan skulle de i det hele tatt klare å bedøve en liten krøll med marginale vitale verdier? Kirurgen støttet hele tiden pasienten, det var ikke noe han heller ville enn å rote rundt i underlivet på Lerhol-krøllen. Operasjonsdagen kom, og anestesilegen sa at «nå blir det operasjon – gjør deg klar!» Idet kirurgene varmet opp lasersverdet og gjorde seg klar for å starte på jakten, toget det inn fem høyreiste leger på rommet, og sa: «Frykt ikke! Men dette tør vi ikke.» Legene ville utsette for å hente mer informasjon om denne underlige skapningen som minnet dem om Gollum fra Ringenes herre.

Noen beroligende ord...

Noen beroligende ord….

Kirurgen var likevel lysten på å dytte spennende ting inni utstyret til unge herr Lerhol, og spurte aller nådigst om å få lov til dette uten bedøvelse. Han ville jo bare det beste! Tillatelse ble gitt, og operasjonen satte i gang. Fire timer gikk, steiner ble lokalisert, og rørsystem ble lagt inn. Kirurgen var nå blitt kjentmann.

På den tredje dagen etter den første lemlestning ble det fart i sakene. Nå skulle steinene ut, koste hva det koste ville. Nye anestesileger ble hentet inn, denne gangen med litt større baller og litt større ekspertise. Tre leger skulle nå få pasienten til å føle seg som en sløv sau, mens kirurgen gjorde sitt. De studerte skrotten opp og ned, og en amerikaner sa, «Jeg tror vi holder han våken. Jeg klarer å lamme underlivet!». Amerikaneren var en relativt ung jypling som var viden kjent for sin evne til å treffe alt han siktet på. I en  ryggrad som får det skjeve tårnet i Pisa til å fremstå i vater, skulle bedøvelsen settes. Vanskelighetsgraden var enorm.

Klar, ferdig...

Klar, ferdig….

I dagene før inngrepet var optimismen stor. «Er det lov til å si at jeg gleder meg litt til i morgen?» Ytret en av dopinglegene dagen før. Pasienten følte seg trygg og ivaretatt. De beste i landet hadde blitt satt på saken. Den store dagen kom og unge herr Lerhol ble i likhet med guds enbårne sønn iført hvite lendekleder. Alt var klappet og klart.

... gå

…. gå

Med dop, tang og laser fjernet man stein for stein. Operasjonen var ferdig og pasienten ble trillet ut høy på livet (men mest sannsynlig noe annet) og steinfri. Operasjonen var en suksess. Legene var med god grunn stolte og fornøyde over å få til et inngrep på en slik utfordrende pasient. Formen steg time for time, og allerede dagen etter var unge herr Lerhol på vei hjem til den fagre hjembygda i Valdres. Øm og sår, men fantastisk takknemlig for helsevesenet i kongeriket Norge.

Ferdig, høy og steinfri.

Ferdig, høy og steinfri.

 

Jeg ønsker å takke et flott team med leger og sykepleiere på Ahus for et fantastisk opphold og god behandling. Takk til Dan, Manuela, Robert, Adam og Nick som opererte meg. En spesiell takk vil jeg rette til sykepleier Unni som gav meg tryggheten under begge operasjoner. Takk til mine flotte assistenter som oppmuntret meg og hjalp meg å snu alle negative og pessimistiske tanker. Til slutt vil jeg rette en stor takk til hele storfamilien min, som til tross for en vanskelig tid når min kjære bestemor døde, støttet meg i tykt og tynt.