Oppgjørets time – lønnsomme og ulønnsomme borgere

I skrivende stund har Hege Storhaug sitt innlegg om det norske innvandringsregnskapet blitt delt over 11 000 ganger på Facebook. Hennes innlegg har igjen skapt enorm debatt rundt norsk innvandring og dens lønnsomhet for samfunnet. Storhaug bygger mye av sin argumentasjon på mange av Finansavisens oppslag om samme tema de siste ukene. Å skrive et innlegg om norsk innvandring og om den samfunnsøkonomiske lønnsomheten av denne er et politisk minefelt. Det burde likevel ikke hindre oss i å ha en faktabasert debatt og Storhaug sin argumentasjon burde ikke nødvendigvis bli avfeid kun fordi den kommer fra henne

La meg først begynne med å skrive at jeg synes det er noe som mangler i denne debatten. Tallene fra blant annet SSB sier mye. De sier at ikke-vestlige innvandrere koster samfunnet 4,1 millioner, at øst-europeere koster 800 000 og at vi tjener 800 000 på vestlige innvandrere.  Jeg stoler såpass mye på SSB at jeg tar det for gitt at tallene er riktige, og det er bra at debatten forsøker å bygge på disse faktaene. Det er også riktig at Norge vil få store velferdsforpliktelser i fremtiden, og at mange av oss, både innvandrere og etnisk norske er samfunnsøkonomisk ulønnsomme. Debatten burde derfor ta inn over seg disse realitetene og heller dreie over mot et mer løsningsorientert perspektiv.

Selv om dette er en debatt med høy alvorsgrad, fordi det handler om svært reelle samfunnsøkonomiske kostnader, så hadde det vært bedre med en mer positivt ladet debatt. En debatt som i større grad tar for seg ulike tiltak om hvordan man på best mulig måte kan redusere lønnsomhetsdifferansen mellom for eksempel ikke-vestlige og  vestlige innvandrere. Etter min mening burde det finnes flere tiltak som kan gjøre alle borgere mer lønnsomme for samfunnet. Mange av tiltakene, finnes allerede i dag, og kan innebære alt fra trainee-programmer til tverrfaglige tiltak som ”Jobbsjansen” Alle er vi glad i den norske velferdsstaten og det spleiselaget den  representerer. Nivået på velferden fordrer likevel at systemet er bærekraftig. Det burde kunne forventes av alle som kommer til Norge, men også av alle som bor i Norge, at de skal bidra til å opprettholde velferdsstatens bærekraft

En annen utfordring med denne debatten er at SSB sine kategoriseringer over de ulike innvandrergruppene, etter mitt synspunkt, er for lite nyanserte og differensierte. Kategoriene er så vide og mennesker er så forskjellige at inndelingen i ikke-vestlig, øst-europeisk og vestlig innvandring ikke er hensiktsmessig for debatten. På samme måte som jeg er overbevist om at jeg kan finne både lønnsomme og ulønnsomme etniske nordmenn, så skal jeg love deg at jeg også kan finne lønnsomme og ulønnsomme somaliere. Og det er her jeg kommer til poenget; debatten som har blitt reist er bra, fordi den setter søkelys på mange viktige velferds- og innvandringspolitiske spørsmål. Det er åpenbart en utfordring med arbeidsinnvandring, og utfordringene er større generelt sett med tanke på ikke-vestlige innvandrere. Det er likevel en litt skummel tankegang å tenke på å sile ut innvandrere ut ifra deres nasjonale opphav og den generelle statistiske samfunnsøkonomiske lønnsomheten til ulike grupper. For meg fremstår det som en bedre og mer riktig løsning å ta debatten dit hen at alle har en plikt til å bidra til samfunnet, og gjøre seg mest mulig lønnsomme, uavhengig av etnisk opphav eller nasjonalitet.

Som etnisk norsk, men med en fysisk funksjonshemming, er det svært få som diskuterer min åpenbare rett til den norske velferden. Det er også liten tvil om at jeg kan plasseres i kategorien ulønnsom borger, det fratar meg likevel ikke plikten til å gjøre meg mest mulig lønnsom for samfunnet. Når oppgjørets time kommer, ønsker i alle fall jeg å ha gjort mitt beste for at velferdsstaten fortsatt er bærekraftig, og jeg håper flest mulig tenker på samme måte.

 

 

 

Et liv i den norske velferdsstaten:)

Lørdag som var, var jeg så heldig å få denne kronikken på trykk i Aftenposten sin nettavis. Dette er min opplevelse fra mine år i den norske velferdsstaten. Jeg ser helt klart at veldig mange ikke har de samme mulighetene som meg. At dette dessverre er et faktum gir meg egentlig bare større lyst til å gå dypere inn i politikken og kjempe for at alle som har behov for hjelp skal få de samme mulighetene som jeg har fått.

Den norske velferdsstaten gir meg ikke bare mulighet til å overleve – den gir meg muligheten til å leve.

10. mai 1986 ble jeg født på en lokal fødestue i Valdres. Da en helt vanlig baby på over fire kilo.  Etter åtte måneder kom diagnosen; Spinal muskelatrofi – en sykdom som på den tiden ikke levnet mye framtidshåp. Tross dårlige odds ga ikke foreldrene mine eller den norske stat opp. Født inn i en velferdsstat hadde man rett til å få hjelp, uansett tilstand og prognose. De to første leveårene var jeg inn og ut av sykehuset med lungebetennelser og andre luftveiskomplikasjoner. Sykehuset ble mitt andre hjem. Flinke leger, sykepleiere, samt nye og eksperimentelle medisiner hjalp meg å nå toårsalderen… og treårsalderen, og fireårsalderen… En ”dødsdom” som hadde hengt som en mørk sky over mine foreldre, begynte nå å klarne opp. De begynte å prate om en framtid. Alt fra skolegang til nye avanserte rullestoler ble nå diskutert. Tilgjengelighet og tilrettelegging var stikkordene.

Sånn så jeg ut i begynnelsen :) Den søte jenta ved siden av er min gode venninne Veronica.

Sånn så jeg ut i begynnelsen 🙂 Den søte jenta ved siden av er min gode venninne Veronica.

Etter ni flotte år i norsk grunnskole, med god hjelp fra kommunen, var det på tide å begynne på videregående skole.  Bosatt i en vakker, men ikke helt sentral kommune, var normen at 16-åringer flyttet på hybel. Var dette praktisk mulig for en pleietrengende funksjonshemmet gutt? En gutt som trengte heldøgns omsorg på en hybel i en annen kommune, over en time unna sine foreldre. På en tilrettelagt hybel flyttet jeg inn. Hjemkommunen betalte for å administrere omsorgstjenestene. Med nye hjelpere og en ny hverdag, måtte jeg ta ansvar for mitt eget liv. Videregående skole ble gjennomført på normert tid, selv med et i overkant aktivt sosialt liv.

Etter videregående stod høyere utdanning for tur. Studentsamskipnaden stilte opp med tilrettelagt studentbolig, og hjelpemiddelsentralen bidro med nødvendig spesialutstyr. Etter hvert kom tilbudet om Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Nå kunne livet leves like fritt som andres, og jeg kunne få hjelp av de menneskene jeg ønsket å ha rundt meg. Med BPA fikk jeg muligheten til å leve et aktivt liv. Lærerutdannelse i 2009 og mastegrad i historie i 2012 lot seg gjennomføre.

Et av mange helsetilbud som det offentlige gir meg.  Takk til min flinke fysioterapeut Gro.

Et av mange helsetilbud som det offentlige gir meg. Takk til min flinke fysioterapeut Gro.

Det har hele tiden vært en drøm for meg å kunne være i arbeid og bidra til velferdsstaten Norge. Min første praksisperiode som lærerstudent husker jeg ennå som litt skremmende, men også svært lærerikt. Følelsen av at jeg mestret lærergjerningen var ubeskrivelig. Det viktigste var likevel at jeg nå fikk bekreftet at drømmen om å bidra kunne bli en realitet. Ved hjelp av mine assistenter kunne jeg utføre lærergjerningen på en like god måte som alle andre lærere. Det handlet om å finne kreative løsninger på de utfordringene man stod overfor.

Her er jeg i aksjon som lærer... Det gjelder å se mulighetene i de jobbene man kan gjøre :)

Her er jeg i aksjon som lærer… Det gjelder å se mulighetene i de jobbene man kan gjøre 🙂

Parallelt med studiene vokste det politiske engasjementet og aktiviteten rundt dette. Ønsket om å bidra til det samfunnet som hadde gitt meg muligheten til å leve et meningsfylt liv var, og er fortsatt, stor. Et liv på en institusjon ville også gitt meg den nødvendige helsefaglige hjelpen jeg trenger, men det ville ikke gitt meg muligheten til å bidra tilbake. Det er det som er det fine med BPA, det er en ordning som gir brukerne den hjelpen de trenger samtidig som de får muligheten til å leve et aktivt liv.

Det å være med i sentralstyret i Senterungdommen gir meg masse energi og glede :) Det gir meg også følelsen av å kunne bidra med noe tilbake til samfunnet. For en gjeng! :)

Det å være med i sentralstyret i Senterungdommen gir meg masse energi og glede 🙂 Det gir meg også følelsen av å kunne bidra med noe tilbake til samfunnet. For en gjeng! 🙂

I skrivende stund jobber jeg som vikarlærer i samfunnsfag på en skole i Trondheim. En jobb jeg aldri kunne hatt, eller fått, dersom den norske stat ikke hadde gitt meg muligheten til å ta utdanning, den fleksible hjelpen jeg behøver og den helsemessige hjelpen jeg trenger for å overleve. Ved å være i jobb, kan jeg begynne å tilbakebetale noe av den hjelpen jeg har fått av den norske stat. Jeg vil aldri være i stand til å tilbakebetale alt, men for meg handler det om at man må bidra med det man kan. Dette er også ett av prinsippene som utgjør fundamentet i velferdsstaten.

Her holder jeg foredrag for en gjeng videregåendeelever fra Telemark.

Her holder jeg foredrag for en gjeng videregåendeelever fra Telemark.

I et annet land enn Norge ville mine og andres livsutsikter vært radikalt forskjellige. Med mindre mine foreldre hadde vært millionærer, ville jeg aldri hatt de muligheter og det fremtidshåp den norske velferdsstaten gir. Kampen for å opprettholde velferdsstaten og gi andre de samme mulighetene som jeg har fått i livet, blir stadig viktigere for meg. Vår felles velferdsstat bygger på ideen om at man skal yte etter evne og få etter behov. Den er spleiselag som bygger på at alle bidrar med det de klarer. Dette er en holdning vi aldri må gå bort i fra.

Den norske velferdsstaten er et produkt av viktige politiske veivalg, og i det vi kun har igjen drøye seks måneder til neste stortingsvalg, mener jeg det er viktig at folk er bevisste på dens rolle i samfunnet. Fremtiden til velferdsstaten vil også i årene som kommer til å avgjøres av de politiske valgene som gjøres. Da er det viktig at politikerne husker på hvilken enorm betydning ordningen har hatt for samfunnet, men minst like viktig er det at den har hatt stor innflytelse for den norske statsborgers livskvalitet.

For meg personlig har den norske velferdsstaten betydd uendelig mye. Ikke bare har den gitt meg nødvendig medisinsk hjelp gjennom et helt liv, den har også gitt meg muligheten til å leve en meningsfylt hverdag til det beste for meg selv og samfunnet.

Hvis jeg var amerikaner…

Dette innlegget skal ikke handle om mine amerikanske fetisjer, eller alle mine amerikareiser. Det skal handle om et hypotetisk scenario der jeg er amerikansk statsborger, men i samme situasjon som nå. Hvilke muligheter ville jeg hatt? Hvilken hjelp ville jeg fått? Og sist men ikke minst, hvem ville jeg stemt på?

Tankespillet begynte på onsdag, da jeg og assistenten min tok bussen til folkebiblioteket for å høre min gode venn Hans Olav Lahlum diskutere den amerikanske valgkampen med NRK journalist og tidligere utenrikskorrespondent, Tove Bjørgås. Det ble en spennende og svært informativ debatt hvor så og si alle temaer ble tatt opp. Alt fra den amerikanske økonomiens tilstand med relativt høy arbeidsledighet og enorm utenlandsgjeld, til skjevfordelingen mellom fattig og rik. I foredraget ble det påpekt at 5% av de rikeste amerikanerne eier eller kontrollerer  85% av verdiene i landet. Et tall som for meg og mange andre er ganske skremmende på lang sikt, for ikke å snakke om i nærmeste fremtid. Det kom mange gode spørsmål fra salen. Og ett av dem lød som følger: «Hvordan kan amerikanerne akseptere et samfunn hvor ikke alle har de samme mulighetene når det gjelder helse, utdanning, og sosial trygghet?» Det var dette spørsmålet som fikk meg til å tenke; hva hvis jeg var amerikaner?

Hei, mitt navn er Thor Lerol. Jeg er en funksjonshemmet mann fra en liten bygd tett opp i mot Rocky Mountains, i delstaten Colorado. Mine foreldre er melkebønder, og driver et middels stort gårdsbruk. Vi tjener så mye at vi klarer å betjene  de daglige utgiftene til mat, klær og boliglån, men kostnadene med den individuelle helseforsikringen har bare økt og økt  i takt med sykehusinnleggelsene til meg og min søster. Selv om vi ikke hadde vært funksjonshemmede, hadde fortsatt forsikringen kosta familien over $20 000 i året! Nå koster den rundt $30 000.

Mine foreldre har måttet ta opp lån for å klare å betjene helseutgiftene, tilpasse huset, og leie inn noe ekstrahjelp til å passe på meg og min søster. Vi får riktignok litt assistanse og støtte fra Medicare og Medicaid fordi vi er funksjonshemmede. Budsjettene til de to ordningene har dessverre krympet i takt med den dårlige økonomien. Nå prater Republikanerne om at de vil overføre deler av Medicare og Medicaid tilbake til delstatsnivå. Delstatene har ofte enda dårligere økonomi enn den føderale staten og vi er redd for at ordningene blir enda verre enn de er. Både min søster og jeg synes det er tungt å måtte være så avhengige av hjelp fra familien. Vi skjønner at vi binder dem opp og at det er på grunn av oss at mamma og pappa stadig må be om betalingsutsettelse i banken. Så langt har det gått bra, og med hjelp av noen snille besteforeldre har foreldrene mine klart å beholde gården. Ingen av oss tør å tenke på alternativet.

Oss tre eldste søsknene går alle på et billig offentlig college i nærheten, mens lillebroren min går på den offentlige high school. Den lokale menigheten har tatt på seg ansvaret med å frakte oss til og fra skolen i deres varebil, slik at mine foreldre kan drive gården. Vi er blitt mer og mer avhengige av frivillig hjelp, og heldigvis er det mange i USA som ønsker å bidra. Frivilligheten og hjelpsomheten fra fremmede er noe av det beste med landet vårt, og vi takker alle i småbyen vår for at de stiller opp:)

På grunn av alle de økte omsorgs- og helseutgiftene har ikke foreldrene mine hatt mulighet til å opprette noe utdanningsfond. Akkurat nå føler vi oss likevel heldige, lillebroren min har nettopp fått et idrettsstipend til et bra college. Fremtiden hans ser lys ut. For oss er dette et bevis på at det fortsatt er mulig å oppnå den amerikanske drømmen. Storebroren min kommer til å ta over gården etter hvert, men foreldrene våre har ikke råd til å pensjonere seg. De må nok jobbe til de er langt over 70 for å betjene alt lånet de har pådratt seg. Pensjon er det dårlig med. Social security blir stadig kuttet ned og fremtiden for hele ordningen ser mørk ut. Her må man klare seg selv.

For min egen del er jeg altså 26 år og lever fortsatt hjemme hos mor og far. Dette er noe jeg må gjøre da den månedlige støtten(979$) jeg får fra staten ikke er nok til å dekke alle utgifter. Selv om jeg ofte føler at jeg er en byrde for foreldrene mine, priser jeg meg lykkelig for at jeg får lov til å bo med dem og ikke på en dårlig og underbemannet institusjon. Jeg har fortsatt tro på framtiden og håper alltid at det amerikanske samfunnet skal forandre seg til det bedre, selv om jeg riktignok blir skremt av enkelte personers opptreden på Fox News.

Jeg kommer definitivt til å stemme på Obama denne høsten også. Han har ikke fått til alt han har lovet, men han er så uendelig mye bedre enn alternativet. Med Obama har jeg i det minste et håp om at flere, sakte men sikkert, kan få samme mulighetene som de rikeste har. Man er alltid sin egen lykkes smed, men i de tilfeller hvor det er umulig å løfte slegga selv, er det alltid godt å få litt hjelp. 

Godt tilbake i den virkelige verden innser jeg at jeg med mitt norske statsborgerskap har vunnet i lotto. Samfunnet vårt er på ingen måte perfekt, og det er fortsatt noen som ikke får den hjelpen de har krav på. I prinsippet gir velferdsstaten likevel ALLE samme mulighet og hjelp, uavhengig av økonomisk ståsted, sykdom og eventuelle feilvalg som er blitt gjort i livet. Dette er jeg uendelig takknemlig for!