Lenge siden jeg har skrevet her nå. Og som dere vet så pleier jeg stort sett å skrive positive innlegg. Men denne gangen skal jeg skrive et litt mer alvorlig innlegg. Når jeg reiser rundt og holder foredrag, så snakker jeg ofte om at det kan være lett å føle seg som en samfunnsbyrde, når man ser at ens hjelp til et verdig liv koster skattebetalerne masse penger. Jeg har presset denne byrdefølelsen ned med å tenke på at jeg er i full jobb, jeg betaler skatten min med glede, jeg bidrar til samfunnet, men også tanken på at det er staten som har betalt største del av regninga for min assistanse (hjelp), og ikke kommunen.

Det har i lang tid vært slik at staten betaler 80% av regningen på såkalte «ressurskrevende brukere» over et visst innslagspunkt. Det vil si at kommunene betaler regninga til en viss sum, og staten betaler 80% av alt som er over denne summen. I tillegg har det vært sånn at i kommuner med mange ressurskrevende brukere, så har det blitt delt ut skjønnsmidler til kommunene, slik at de som er ressurskrevende brukere skal slippe å føle seg som en byrde på det kommunale budsjettet.

Vel, på forrige kommunestyremøte fikk jeg meg en ubehagelig overraskelse. Rådmannen skulle holde en liten økonomisk orientering i forkant av budsjett. Han begynner med å si at dette blir krevende… Budsjettarbeidet altså. Og som en av årsakene til at dette blir krevende, nevnte han at regjeringen har redusert skjønnsmidlene til ressurskrevende brukere. 2,1 millioner ble prisen for Vang kommune for denne reduksjonen. Jeg sitter (ligger) der som kommunestyrerepresentant, og jeg har aldri følt meg så liten. Jeg vet jo at det blant annet er meg han prater om. Men det er ikke rådmannens feil at jeg føler meg liten. Kommunen min har alltid gitt meg den hjelpen jeg trenger, uten å krangle på noe som helst. Jeg har hatt fantastiske saksbehandlere som alltid har sett verdien av mennesket Torstein, og jeg tror heller ikke at de kommer til å gi meg et dårlig tilbud nå. Men jeg er dritforbanna på regjeringen som setter kommuneadministrasjonen i slike dilemma, at de må prioritere menneskeliv på budsjettene. Dette er så smålig, og det rammer de minste kommunene. Den blå-blå regjeringa har et menneskesyn (når det kommer til svakere grupper) som er helt forkastelig, og de gjør det subtilt, og sakte men sikkert. Det har omtrent ikke stått i nyhetene at det skjæres ned på denne ordningen.

Som medlem av Sp har jeg lenge følt tilhørighet til den såkalte «borgerlige» fløyen av partiet. Om det er denne typen smålighet og mindreverdighet de borgerlige skal representere, så: Fuck det borgerlige! Heretter er jeg bare senterpartist.

I går kveld og i dag har det florert med kommentarer, anmeldelser, kronikker og generelle meninger om Brennpunkt-dokumentaren «Fremtidsbonden» som ble sendt på NRK i går kveld.

Først og fremst: Jeg synes det var en skikkelig god dokumentar som på mange måter var god til å vise begge sider av det moderne landbruket. Fjellbonden i Sveits ble på mange måter hyllet i dokumentaren, men lavlandsbonden i Akershus som representerte det industrialiserte landbruket, ble heldigvis ikke gjort til den store syndebukken eller motpolen. På slutten fikk han komme med noen politiske meninger, og da frambrakte også han budskapet om at man kanskje burde ha en annen politikk for fjellbøndene på Vestlandet enn for storbønder på Østlandet.

Nå er jeg en skarve bondesønn med absolutt null peiling på mjølkekvoter (jeg vet ikke engang hvor stor kvote pappa har), dyrka areal, kraftfôrprosent og lignende. Men det jeg vet er at mamma og pappa er flinke til å utnytte beitemarka, spesielt i sommermånedene. Jeg vet at det er en fordel å ikke ha for mange dyr, da dette kan gå ut over dyrevelferden, og jeg er hellig overbevist om at normal veksthastighet hos dyra gir bedre råvarer. Jeg kommer ikke til å mene noe spesielt om det landbrukstekniske i Brennpunkt-dokumentaren, jeg har heller lyst til å dra fram det politiske budskapet som jeg tok med meg fra disse 58 minuttene: Er det politisk vilje så er alt mulig!

På vei til stølen og utmarksbeitet 🙂

Beitepolitikken i Sveits, hvor fjellbønder blir favorisert og belønnet ut i fra antall beitehektar, er en villet politikk. Når den sveitsiske landbruksdirektøren forteller om gjennomførte brukerundersøkelser som viser at forbrukere ønsker miljøvennlig og bærekraftig mat, da kan tilogmed jeg bli imponert over en byråkrat. Det er dette som er å ta forbrukerne på alvor, og ikke å hele tiden fordumme dem med den stadige jamringen om at de kun er opptatt av pris, og ikke bryr seg om kvalitet. Men om det virkelig er slik at forbrukerne i Norge kun er opptatt av pris, så er det kanskje på tide at politikere, bønder og organisasjoner (DNT, NHO Reiseliv o.l.) som har interesse av et levende småskalalandbruk i hele landet, starter prosessen med å få folk til å se verdien av ren og bærekraftig mat. Det er mulig å ha et kulturlandskap kultivert av beitedyr, også i Norge, dersom det er politisk vilje. Jeg vil avslutte med et godt sitat fra Landbruksdirektøren i Sveits, Bernard Lehman:

Konkurransen har to dimensjoner: Den ene handler om prisen på produktet, den andre handler om å være annerledes; både når det gjelder økosystemet og produktene. Den eneste måten landbruket kan overleve på, er ved å være annerledes. 

Det har blitt skrevet hundrevis av innlegg om Syria og flyktningene, og hvordan vi nordmenn skal ta i mot dem. Jeg har tenkt ganske mye på dette selv, for man kan jo ikke unngå å tenke på det når man våkner opp til bilder av døde barn, gråtende mødre og hysteriske fedre, som gjør alt de kan for å komme seg nordover i Europa på søken etter et bedre liv.

Jeg kan godt begynne med å innrømme at jeg alltid har vært litt skeptisk til norsk integrering. Innvandrere ligger høyt på kriminalstatistikken, sosialhjelpstatistikken og arbeidsledighetsstatistikken. Hvorfor skal vi ta i mot flere når vi ikke klarer å integrere de vi har?  Men så leste jeg et innlegg av redaktør for e24, Per Valebrokk, Bestemor Europa trenger flyktningene. Essensen i innlegget er at vi trenger disse flyktningene. De er ikke et problem – de er redningen. De er mennesker med høy utdanning som med riktig integrering vil bli en enorm ressurs, og kan redde både Norge og Europa ut av den kommende alderdomsproblematikken. Skal velferdsstaten bestå slik som vi kjenner den, er vi avhengig av nye, friske hender til å bære grunnmuren av kostnadene. Mens jeg leste artikkelen slo det meg at denne diskusjonen i stor grad ligner på diskusjonen rundt mennesker med nedsatt funksjonsevne, og deres inkludering i arbeidslivet. Denne gruppen ligger også skyhøyt på arbeidsledighetsstatistikken.

Her reiser jeg land og strand rundt og predikerer gospelet om at NAV og arbeidsgivere må se på mennesker som ressurser, og ikke problemer. Jobben og utfordringen er å finne nøkkelen for å utløse disse ressursene. Og det er dét det handler om for flyktningene også. Vi som nasjon må finne nøkkelen til å låse opp ressursene. Vi må finne den riktige integreringsstrategien. I steden for å sette oss på bakbeina og si nei, bør vi heller si velkommen! Og så jobbe intenst for å finne løsningene på utfordringene – og tro meg, løsningene finnes.

Vang kommune jobber allerede godt med integreringsarbeidet, men vi kan bli enda bedre, og ja – vi kan ta i mot flere. Hele livet mitt har jeg jobbet for å finne løsninger på mine fysiske utfordringer, dette har jeg klart gjennom å være positiv, løsningsorientert og ikke problemfokusert. Hvis jeg kan, så kan Vang. Med våre 1500 kvm2 så må vi da klare å finne en varm seng til noen flere mennesker? Ved hjelp av Frivilligsentralen, Innovangsjon og den gode dugnadsånden i Vang, så skal vi klare å gi dem en meningsfylt aktivitet, og på sikt et meningsfullt arbeid.

La oss huske på at de er mennesker med store ressurser – ressurser som med riktig integrering kan bli en kjemperessurs for framtidens Europa, Norge, og ikke minst, et lite lokalsamfunn som Vang.