Ny jobb!

Jeg er en fyr som elsker å ha mange baller i lufta samtidig 🙂 Styrelederjobben i Innovangsjon, foredragsbedriften og tillitsverv i Senterpartiet er noe av det jeg bedriver tiden med i dag. I mitt liv føles det som en styrke å ha mange ulike typer arbeidsoppgaver. Jeg får ulike perspektiver, og kan dra nytte av erfaringer fra en jobb over i en annen.

Nå syntes jeg tiden var inne for å kaste enda en ball opp i lufta.

Aleris er nordens største private helsekonsern. De har i størst grad blitt kjent for drift av sykehjem, boliger for rusmissbrukere og leveranse av barnevernstjenester. For noen år siden slutten en mann med navn Jon Torp i BPA bedriften Uloba. Han ønsket å bygge opp en ny tjeneste i Aleris. En tjeneste med god service, gode vilkår, og hvor kunden skulle være i sentrum. Dette fikk han lov til 🙂 I oktober 2014 sa kommunen og jeg opp Uloba som tjenesteleverandør av personlige assistenter. Jeg gikk over til Aleris. Det har blitt mange samtaler mellom Torp og meg. Den personlige oppfølgingen har vært enestående, og de gir meg følelsen av å være en betydningsfull kunde.

For to uker siden ringte Torp igjen. Han lurte på om jeg kunne tenke meg en 20% prosjektstilling som BPA-konsulent for Innlandet. Det var veldig lett å svare ja. Etter seks år som arbeidsleder og sjef for 8 – 12 assistenter, føler jeg meg ganske kompetent for oppgaven. Jeg gleder meg til å være med på å forme BPA som produkt og tjeneste i Aleris. På fredag signerte jeg arbeidskontrakten og fikk samtidig møte mine nye kollegaer… for et team!

FullSizeRender

Målet mitt for denne jobben er å spre budskapet om at Aleris har en BPA-tjenste som setter individet i sentrum og har god personlig service. Jeg gleder meg til å ta fatt på denne nye og spennende oppgaven 🙂

Et liv i den norske velferdsstaten:)

Lørdag som var, var jeg så heldig å få denne kronikken på trykk i Aftenposten sin nettavis. Dette er min opplevelse fra mine år i den norske velferdsstaten. Jeg ser helt klart at veldig mange ikke har de samme mulighetene som meg. At dette dessverre er et faktum gir meg egentlig bare større lyst til å gå dypere inn i politikken og kjempe for at alle som har behov for hjelp skal få de samme mulighetene som jeg har fått.

Den norske velferdsstaten gir meg ikke bare mulighet til å overleve – den gir meg muligheten til å leve.

10. mai 1986 ble jeg født på en lokal fødestue i Valdres. Da en helt vanlig baby på over fire kilo.  Etter åtte måneder kom diagnosen; Spinal muskelatrofi – en sykdom som på den tiden ikke levnet mye framtidshåp. Tross dårlige odds ga ikke foreldrene mine eller den norske stat opp. Født inn i en velferdsstat hadde man rett til å få hjelp, uansett tilstand og prognose. De to første leveårene var jeg inn og ut av sykehuset med lungebetennelser og andre luftveiskomplikasjoner. Sykehuset ble mitt andre hjem. Flinke leger, sykepleiere, samt nye og eksperimentelle medisiner hjalp meg å nå toårsalderen… og treårsalderen, og fireårsalderen… En ”dødsdom” som hadde hengt som en mørk sky over mine foreldre, begynte nå å klarne opp. De begynte å prate om en framtid. Alt fra skolegang til nye avanserte rullestoler ble nå diskutert. Tilgjengelighet og tilrettelegging var stikkordene.

Sånn så jeg ut i begynnelsen :) Den søte jenta ved siden av er min gode venninne Veronica.

Sånn så jeg ut i begynnelsen 🙂 Den søte jenta ved siden av er min gode venninne Veronica.

Etter ni flotte år i norsk grunnskole, med god hjelp fra kommunen, var det på tide å begynne på videregående skole.  Bosatt i en vakker, men ikke helt sentral kommune, var normen at 16-åringer flyttet på hybel. Var dette praktisk mulig for en pleietrengende funksjonshemmet gutt? En gutt som trengte heldøgns omsorg på en hybel i en annen kommune, over en time unna sine foreldre. På en tilrettelagt hybel flyttet jeg inn. Hjemkommunen betalte for å administrere omsorgstjenestene. Med nye hjelpere og en ny hverdag, måtte jeg ta ansvar for mitt eget liv. Videregående skole ble gjennomført på normert tid, selv med et i overkant aktivt sosialt liv.

Etter videregående stod høyere utdanning for tur. Studentsamskipnaden stilte opp med tilrettelagt studentbolig, og hjelpemiddelsentralen bidro med nødvendig spesialutstyr. Etter hvert kom tilbudet om Brukerstyrt Personlig Assistanse (BPA). Nå kunne livet leves like fritt som andres, og jeg kunne få hjelp av de menneskene jeg ønsket å ha rundt meg. Med BPA fikk jeg muligheten til å leve et aktivt liv. Lærerutdannelse i 2009 og mastegrad i historie i 2012 lot seg gjennomføre.

Et av mange helsetilbud som det offentlige gir meg.  Takk til min flinke fysioterapeut Gro.

Et av mange helsetilbud som det offentlige gir meg. Takk til min flinke fysioterapeut Gro.

Det har hele tiden vært en drøm for meg å kunne være i arbeid og bidra til velferdsstaten Norge. Min første praksisperiode som lærerstudent husker jeg ennå som litt skremmende, men også svært lærerikt. Følelsen av at jeg mestret lærergjerningen var ubeskrivelig. Det viktigste var likevel at jeg nå fikk bekreftet at drømmen om å bidra kunne bli en realitet. Ved hjelp av mine assistenter kunne jeg utføre lærergjerningen på en like god måte som alle andre lærere. Det handlet om å finne kreative løsninger på de utfordringene man stod overfor.

Her er jeg i aksjon som lærer... Det gjelder å se mulighetene i de jobbene man kan gjøre :)

Her er jeg i aksjon som lærer… Det gjelder å se mulighetene i de jobbene man kan gjøre 🙂

Parallelt med studiene vokste det politiske engasjementet og aktiviteten rundt dette. Ønsket om å bidra til det samfunnet som hadde gitt meg muligheten til å leve et meningsfylt liv var, og er fortsatt, stor. Et liv på en institusjon ville også gitt meg den nødvendige helsefaglige hjelpen jeg trenger, men det ville ikke gitt meg muligheten til å bidra tilbake. Det er det som er det fine med BPA, det er en ordning som gir brukerne den hjelpen de trenger samtidig som de får muligheten til å leve et aktivt liv.

Det å være med i sentralstyret i Senterungdommen gir meg masse energi og glede :) Det gir meg også følelsen av å kunne bidra med noe tilbake til samfunnet. For en gjeng! :)

Det å være med i sentralstyret i Senterungdommen gir meg masse energi og glede 🙂 Det gir meg også følelsen av å kunne bidra med noe tilbake til samfunnet. For en gjeng! 🙂

I skrivende stund jobber jeg som vikarlærer i samfunnsfag på en skole i Trondheim. En jobb jeg aldri kunne hatt, eller fått, dersom den norske stat ikke hadde gitt meg muligheten til å ta utdanning, den fleksible hjelpen jeg behøver og den helsemessige hjelpen jeg trenger for å overleve. Ved å være i jobb, kan jeg begynne å tilbakebetale noe av den hjelpen jeg har fått av den norske stat. Jeg vil aldri være i stand til å tilbakebetale alt, men for meg handler det om at man må bidra med det man kan. Dette er også ett av prinsippene som utgjør fundamentet i velferdsstaten.

Her holder jeg foredrag for en gjeng videregåendeelever fra Telemark.

Her holder jeg foredrag for en gjeng videregåendeelever fra Telemark.

I et annet land enn Norge ville mine og andres livsutsikter vært radikalt forskjellige. Med mindre mine foreldre hadde vært millionærer, ville jeg aldri hatt de muligheter og det fremtidshåp den norske velferdsstaten gir. Kampen for å opprettholde velferdsstaten og gi andre de samme mulighetene som jeg har fått i livet, blir stadig viktigere for meg. Vår felles velferdsstat bygger på ideen om at man skal yte etter evne og få etter behov. Den er spleiselag som bygger på at alle bidrar med det de klarer. Dette er en holdning vi aldri må gå bort i fra.

Den norske velferdsstaten er et produkt av viktige politiske veivalg, og i det vi kun har igjen drøye seks måneder til neste stortingsvalg, mener jeg det er viktig at folk er bevisste på dens rolle i samfunnet. Fremtiden til velferdsstaten vil også i årene som kommer til å avgjøres av de politiske valgene som gjøres. Da er det viktig at politikerne husker på hvilken enorm betydning ordningen har hatt for samfunnet, men minst like viktig er det at den har hatt stor innflytelse for den norske statsborgers livskvalitet.

For meg personlig har den norske velferdsstaten betydd uendelig mye. Ikke bare har den gitt meg nødvendig medisinsk hjelp gjennom et helt liv, den har også gitt meg muligheten til å leve en meningsfylt hverdag til det beste for meg selv og samfunnet.

Forelska i lærer’n!

Nå er ikke overskriften ment å være en selvdiggende overskrift (selv om jeg riktignok kunne vært troende til det).

Denne uken har jeg jobbet som vikarlærer i samfunnsfag for to voksne innvandrerklasser på voksenopplæringssenteret i Trondheim. En jobb jeg klarte å skaffe meg gjennom mammaen til en av mine assistenter, og jeg er veldig for at jeg fikk muligheten. 🙂

For dette har virkelig vært en flott opplevelse. Å undervise elever i et fag og et tema jeg brenner for, er intet annet enn helt fantastisk. Det å føle at man er til nytte, og virkelig klarer å lære bort noe, er noe av det mest positive med lærerrollen. At elevene mine er helt enestående høflige og engasjerte i timen er heller ikke noe minus. Dette er elever som virkelig ønsker å utdanne seg inn i det norske samfunnet, og for meg virket det som de sugde til seg all lærdom som en svamp. Jeg ser frem til å fortsette å jobbe som vikarlærer for denne flotte gjengen, og etter denne uka har jeg kanskje ikke blitt forelska i lærer’n, men jeg har definitivt blitt forelska i lærerrollen!

Bilde

 

P.S. Idag etter timen kom en elev bort til meg og sa: «Tusen takk for idag lærer, og god bedring!» Jeg svarte tusen takk, og tenkte for meg selv at det kanskje er helt greit at elevene får oppleve en funksjonshemma lærer. For når jeg er ferdig med de, skal jeg love deg at de ikke lenger synes synd på meg 😉