BPA – muligheten til å leve et meningsfylt liv

Det er få ting i mitt liv jeg har vært så fornøyd og heldig med som min assistanseordning, en ordning som gir meg muligheten til å leve et virkelig meningsfylt liv. Som mange av dere sikkert har skjønt, er jeg så fysisk hemma som det nesten er mulig å bli. Jeg trenger hjelp til alle livets gjøremål, og til alle døgnets tider. Noen ville sikkert sagt at folk i min situasjon aldri kan få muligheten til å leve et rikt liv, fylt av utenlandsreiser, politisk aktivitet, fester, studier og forhåpentligvis etterhvert også lønnet arbeid. De ville i så fall tatt grundig feil, fordi jeg er så heldig at jeg bor i en kommune som har gitt meg brukerstyrt personlig assistanse (BPA). En ordning som uten tvil innebærer mye ansvar for meg som person. Jeg må passe på at budsjettene går opp, at det alltid er folk på jobb, at HMS-reglene følges, og sist men ikke minst er det mitt ansvar å skape et godt arbeidsmiljø. Det har nesten blitt et klisjé-begrep at «med frihet kommer ansvar», men med BPA stemmer dette på en prikk. BPA innebærer å ha ansvar, men det er en pris som er vel verdt å betale.
Assistentene jeg har gir meg muligheten til å leve livet mitt akkurat som jeg vil. Dette betyr at jeg har muligheten til å legge meg når jeg vil, stå opp når jeg vil, studere når jeg vil, reise når og hvor jeg vil og spise hva og når jeg vil. Kort sagt kan jeg gjøre alt det «normale» mennesker gjør. Forskjellen er kun at jeg må ha hjelp til det. Akkurat denne friheten, som de fleste andre har, bør være en selvfølgelighet i en velfungerende velferdsstat.

Muligheten for å studere ute i finværet, rett og slett fordi jeg har friheten til å velge det.

I begynnelsen av innlegget mitt skrev jeg at jeg føler meg heldig som har BPA. Det er fordi det ikke er en selvfølge at alle som burde og trenger en slik ordning ikke får det. Jeg synes det er synd at flere med funksjonshemminger ikke får muligheten til å oppleve den samme friheten. Jeg blir provosert over at tjenestetilbudet skal avgjøres av hvilke kommune eller bydel man bor i! Loven burde være lik for alle, og i Helse- og omsorgstjenesteloven står det klart og tydelig at formålet med helsetjenestene er :
Å sikre at den enkelte får mulighet til å leve og bo selvstendig og til å ha en aktiv og meningsfylt tilværelse i fellesskap med andre.
Saksbehandlere som ikke klarer å gi et vedtak med denne intensjonen i mente, irriterer meg derfor grenseløst. Som ungdomspolitiker er jeg klar over at kommuner og bydeler har budsjetter å forholde seg til, men det må da være mulig å kunne se det menneskelige aspektet og de samfunnsøkonomiske ringvirkningene i et vedtak som fattes.
For nettopp BPA kommer til å være det aller viktigste hjelpemiddelet for å få funksjonshemmede ut i arbeidslivet og ut av NAVs stønadssystem. Kommunene har også et ansvar for å skape et inkluderende arbeidsliv og å hjelpe til med å få folk i arbeid. Da må saksbehandlerene se mulighetene i mennesket, og ikke bare tenke på penger og hva som er medisinsk forsvarlig.
Funksjonshemmede som ønsker og evner å ta på seg det ansvaret det innebærer å ha en BPA-ordning, bør derfor bli gitt muligheten til nettopp dette. Til syvende og sist handler det faktisk om at alle bør få muligheten til å leve et selvstendig og meningsfylt liv!